Explore it...

Ni måneder på ni setninger

Thu, 24 Jan 2008 15:47:37 +0000

Hva er skjedd siden siste blogginllegg?!?

1. Bagasjen fløyet til Grand Junction og jeg låste meg ute av lånt bil.

2. Det lønner seg ikke å si at man ikke har falt av en hest på tre år, for hvis en høyere makt skulle høre det, så er faren stor for at du får smake grusen igjen, og igjen og igjen.

3. Er ting egentlig tilfeldigheter, eller kalles det noe annet når tilfeldighetene er for GODE TIL Å VÆRE SANT?

4. Foto, foto, foto og hest, hest, hest.

5. Man vet man er kommet til rette sted når naboen gir deg en Ford Ranger 2003 modell og sjefene dine tar deg med på åpning av Eagles største countryclub!

6. Det hadde egentlig ikke gjort noe om vi hadde latt Freedom of The Seas seile avgårde, der vi lå på stranden på Jamaica, hørte på et lokalt reggeae band og tenkte på det taxisjåføren hadde sagt om at tiden faktisk gikk saktere på Jamaica.

7. Kansas-cowboyer er egentlig ganske kjekke!

8. Store utfordringer kommer ofte i små pakninger.

9. Hvor er det blitt av vinteren?

Syneva, reggae-mann og jeg. Jamaica is the place!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alt som kan gå galt på reise…

Mon, 09 Apr 2007 03:52:02 +0000

Onsdag 4. april, midt i påskeuka, bega jeg meg ut på en ny reise. Denne gangen tilbake til USA og Doubletree Horse Farms, hvor jeg skal jobbe i sommer. Men veien dit skulle vise seg å bli full av hindringer…

Jeg sitter nå på Amtrak-toget California Zephyr fra Denver til Grand Junction. Togturen er på knappe åtte timer, og det gir akkurat passe tid til å fundere over det siste døgnets oppturer og nedturer. Mest nedturer. For Murphys lov lyder nemlig: Alt som kan gå galt – vil gå galt.

Hjertehopp på Gardermoen

Allerede på Gardermoen fikk jeg føle skrekken på hele kroppen når den blide, blonde og blåøyde damen i innsjekkingsskranken kunne fortelle meg at jeg ikke var på vei til Denver, slik jeg trodde, men til Detroit.

- Det står her, sa hun og pekte. Jeg stirret og stirret. Fra Denver til Detroit sto det.

Hva i svarte?!? Hva skulle jeg gjøre? Bagasjen ble bare merket til Minneapolis. Derfra måtte jeg hente den ut og sjekke inn på nytt. Jeg bannet og svertet og gikk til hjelpedesken til KLM. Der kunne mannen i skranken smilende fortelle at den blåøyde damen nok hadde hatt det litt for travelt. Fra Denver til Detroit var nemlig flyturen hjem i august!

Grillet i Minneapolis

Det å begi seg til USA for nye fire måneder, selv med visum og ord fra den amerikanske ambassaden i Oslo om at det ikke ville være noe problem, kan fort bli tøft når man støter på en premenstruell dame i passkontrollen. Det nyttet ikke å blunke pent eller smile søtt, damen var klar til angrep og sendte meg straks inn på et lukket område, hvor jeg ble bedt om å levere fra meg all bagasje for inspeksjon.

Etter at to tungt bevæpnede vakter hadde endevendt bagasjen i en halvtime, snudd opp og ned på alt jeg hadde med og nilest hvert bidige dokument i bagasjen, ble jeg kalt inn til et trangt, lite rom, med kun en datamaskin og to overvåkningskameraer. Og en ganske rund mann uten noe særlig hår i uniform som satt med armene i kors og stirret på meg med pokeransikt. Hvorfor ville jeg tilbake til landet hans så fort, og bli så lenge?

- Hva skulle jeg i USA? Hvorfor skulle jeg det? Hva gjorde jeg hjemme? Hvorfor gjorde jeg det? Hva hadde jeg jobbet med? Hva drev faren min med? Hadde jeg hund? Kjæreste? Hvor mye penger hadde jeg egentlig på kontor? Hadde jeg bil i Norge? Hadde jeg planer om å bli lenger i USA enn visumet tillot? Var jeg sikker på det?

Jeg svarte og svarte, og mannen forsvant etter 20 minutter ut av rommet. Etter ytterligere ti minutter hvor jeg stirret i veggen, på kameraet, på skoene mine og lurte på hva som egentlig ville skje nå, kom han inn igjen. Han ga meg passet tilbake.

- Ok, horsechic, you’re set to go!

Bagasjeproblemer

Problemene var likevel ikke over. Jeg var like ved å slenge bagasjen på samlebåndet, da det slo meg at lappen damen nettopp hadde printet ut og festet på bagasjen min ikke sa Denver, men Grand Junction. Riktignok skulle jeg til Grand Junction med tog neste dag, men ikke med fly.

- Men det står her at du er booket for et fly fra Denver til Grand Junction, sa damen.

Hun forsto ikke helt, og det gjorde ikke jeg heller. Det siste jeg husket var at jeg diskuterte dette med en fra Kilroys, og det første på listen når jeg omsider ankommer Doubletree blir å kontakte henne. Har jeg betalt for en lenger flyrute enn vi ble enige om blir jeg ikke blid!

Dessverre ble ikke ting bedre når jeg endelig ankom Denver, etter tre ulike fly og rundt 13 timer i trange flyseter. Jeg som hoster og hoster om dagen var nok ikke drømmepassasjeren å sitte ved siden av heller.

Jeg ventet tålmodig rundt samlebåndet som alle de andre. Selv om jeg hadde en stor, sort trillekoffert akkurat som alle andre, ventet jeg hele tiden å se kjennemerkene som jeg husket. Adresselappen på siden. Den sorte kodelåsen. Men ingen slik trillebag kom, og tilslutt stoppet båndet.#Jeg sto igjen.#- Unnskyld miss, savner du bagasjen din?

Det var plutselig ganske tydelig at jeg var den eneste som sto igjen uten bagasje.#- Det står her at den ble sjekket inn til Denver, sa mannen mens han myste mot dataskjermen.

- Derfor tror jeg den er blitt forsinket. Den kommer sikkert med et senere fly, enten i dag eller i morgen tidlig. Du får ringe oss i kveld etter halv tolv og høre.

Så fikk jeg en lapp med all informasjon om bagasjen og saken, før jeg tok en shuttlebuss til vandrerhjemmet jeg skulle tilbringe natten på.

Uten bagasje

Ordet materalistisk fikk en litt annen betydning når jeg plutselig sto der uten andre klær enn de jeg hadde på. Jeg hadde ingen toalettsaker og kun det viktigste med meg i håndbagasjen; PC, kamaera og utstyr, samt reisedokumenter, pass og lommebok.#Jeg satte vekkerklokken på halv tolv om kvelden, kom meg opp, rimelig døgnvill, og fikk ringt til flyplassen. Da var fortsatt ingen bagasje kommet inn. De ba meg ringe dagen etter.

Morgenstund i Denver

Halv seks morgenen etter trasket jeg gatelangs gjennom Denver for å rekke Amtrak-toget. På vei innom Starbucks for kaffe og frokost så jeg at jeg hadde sølt ut hele halvlitersflasken med vann i veska. Alt som kunne bli vått, var vått. Og alt som ikke burde bli vått, var vått det også. Jeg tørket omhyggelig alle dokumenter, pengesedler og bøker. Den viktige billetten med bagasjeopplysning pakket jeg inn i papir og plasserte i lommeboka.#Når jeg så sto på Union Station og ventet på Amtrak-toget, trakk jeg opp lommeboka for å finne nummeret til bagasjekontoret på flyplassen i Denver for å ringe. Jeg hadde ennå ikke gitt opp. Men lommeboka var tom for tørkepapir. De hadde jeg kastet når de ble klissende våte. Også den viktige papirlappen med nummeropplysninger om bagasjen og telefonnummer.

Faen! Faen, faen, faen!

Én time til Grand Junction

California Zephyr suser gjennom Colorados mest spektakulære fjellområder. Deler av Rocky Mountains er fortsatt dekket av snø, og på en av stasjonene snør det fortsatt.

Jeg får lyst til å finne meg et lite sted som ligner på de idylliske plassene vi kjører forbi langs Colorado River. Med fantastisk utsikt og beliggenhet frister de enhver til å bli gårdbruker med en hest eller to i trening.

Grand Junction venter Syneva. Hun skal hente meg og kjøre meg til Doubletree. Kanskje blir det en lykkelig slutt på dagen? Kanskje gir den vonde hosten slipp, kanskje finner jeg det riktige telefonnummeret til flyplassen i Denver, kanskje finner jeg en telefon å ringe med, kanskje får jeg faktisk nyheten om at bagasjen min er funnet.

Eller kanskje ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

JEG VANT!!

Wed, 28 Mar 2007 18:37:30 +0000

Jeg satte meg på flyet til USA for første gang i mai 2006. Da husker jeg at jeg leste en artikkel om reisebloggkonkurransen som skulle finne sted akkurat mens jeg var på reise.

Jeg tenkte at det var kjekke greier. Den skulle jeg vinne med mine skildringer av smått og stort! (Litt ydmyk må man jo være…;D)

Så glemte jeg den.

Dagen etter hjemkomsten min, kun få dager før julaften, fikk jeg telefon fra en journalist i VG, som ganske blid og glad kunne fortelle at jeg var vinner av den store reisebloggkonkurransen.

Overrasket

Med svært høyt nivå (Jeg har lest mange reiseblogger på VG blogg, og det er utrolige mange dyktige skribenter som farter rundt i verden og opplever spennende ting) kom det som en ganske stor overraskelse å vinne, særlig siden jeg faktisk hadde glemt alt som het konkurranse og egentlig kun skrev for meg selv, venner og familie.

Hva jeg vant?

Et cruise! Med verdens største cruiseskip, Freedom of The Seas, til en verdi av 30 000 kroner!! Her er alt inkludert, fra fly til hotell i Miami, alle attraksjoner om bord (og det er ikke rent få!) mm.

En stor overgang fra mine tidligere reiser hvor jeg har vært pent nødt til å jobbe for føda, og attpåtil jobbe hardt. Nå skal jeg snart på min første ferietur, og det kan bli kjekt! Jeg og min venninne Syneva reiser i høst (midt i orkansesongen i Karibien) og gleder oss vilt!

Dette var moro!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et cowboyliv

Wed, 28 Mar 2007 18:13:20 +0000

Kevin Lucke og Derek Zeimer tilbringer dagene på hesteryggen. Jobben deres er å finne, samle og drive kvegflokk etter kvegflokk mellom enorme paddocker, eller til de små paddockene hvor kalvene skal skilles ut for å brennmerkes, avhornes, kastreres, vaksineres og øremerkes. Cowboyyrket har ikke forandret seg stort i Australia. Like rått, like tøft og like hardt som det har vært de siste hundre årene.

Den eneste forskjellen er motgiften mot slangebitt som de nå bærer i salveskene.

Og en norsk jente som hang på slep fordi hun ville forevige det hele.

Sammen med Kevin, Derek og Glen, Dereks tvillingbror, skulle jeg være med på kvegsamling hos Jim Galletly. Jim eier kvegstasjonen Mt. Alma, som er på flere millioner mål, men likevel liten i forhold til dette landes målestokk.

Det var kvelende varmt allerede når solen kastet sine første stråler på veien fremfor oss, og det var vanskelig å forstå at jeg for tre år siden hadde jobbet i området med å temme og ri inn hester hele dagen, hver dag. Hadde jeg virkelig levd sammen med disse hardbarka, rappkjefta, uhøflige, spydige og irriterende cowboyene? Tydeligvis. Det var vel kun et tegn på at man kan vende seg til det meste – dersom man må.

Startvansker og morsomme hestevalg

Den gamle hestebilen til Kevin sang på siste verset allerede under mitt forrige besøk, og denne gangen var det mer eller mindre flaks som fikk oss frem til kvegstasjonen i tide uten mer enn noen blåmerker og et par skrammer.

Selvfølgelig var ikke sjef Jim klar. Det hadde han aldri vært. Vi måtte selv hente inn hestene som skulle brukes for dagen og fordele oss i mellom. Når det gjaldt hvilken hest jeg skulle ri så var saken ganske klar. Uansett hvor mye jeg forsøkte å overbevise dem om at jeg trengte en trygg, rolig hest siden jeg skulle ta bilder, var alt de husket at jeg hadde temt og ridd inn de halvgamle andalusierne til Jim. Jeg kunne ikke bare ri – jeg kunne få ri den unge hoppa som bare hadde hatt et par rideturer på seg, aldri før samlet kveg, og bukket av Jim så det sang under siste ridetur.

Eller jeg kunne bli hjemme og gå glipp av moroa.

- Ja vel, sa jeg og sukket.

Moroa kunne jeg ikke gå glipp av.

Kvegjakt

Så bar det av gårde, på jakt etter kveg. Vi delte oss opp og red inn i den 1500 mål store paddocken. Alt som var å se var tørre, brune sletter og en og annen rekke med trær som fulgte de uttørkede elveleiene.

Jeg og Kevin fant raskt en flokk vi samlet i nærheten av et vannhull.

Solen pinte oss med de varme strålene og jeg begynte allerede å huske hvor tøft dette arbeidet egentlig var. Ikke ventet det en avkjølt hytte med aircondition og nylaget mat til oss heller, slik det gjør på turistgårdene rundt omkring i landet. Var vi heldig og fikk gjort arbeidet ferdig før midnatt, ventet det kanskje en kald øl.

Jeg og Kevin fant det eneste treet med nok skygge for to og ventet der på de andre. Kvegsamling er langtekkelige greier. Man venter og venter på de andre, som kanskje har problemer med å samle sin del av flokken. Noe så åpenlyst som mobiltelefon fungrer selvsagt ikke ute i outbacken. Helikopter og motorsykler som de bruker på de enorme kvegstasjonene nord i landet fungerer ikke der terrenget er uoversiktlig og steinete, slik som hos Jim. Hesten er det beste arbeidsredskapet de har.

Omsider fikk vi øye på Glen og Jim, som to små prikker i det tørre landskapet.

Ting gikk ikke like raskt som for tre år siden. Nå måtte de hardbarka cowboyene ha seg en hvilepause, før vi gikk tok fatt på neste oppgave; å drive kyrne til en paddock med nok mat og vann, tre timer unna.

Ansfarsfull rytter

De husket ikke bare at jeg kunne ri på unghester, men de husket også at jeg var ganske ansvarfull når det gjaldt kvegdriverjobben min. Så hvem ble satt til å drive på hele flokken? Mase på de små kalvene, skremme oksene, rope til kvigene og passe på at de holdt seg samlet og ikke stoppet for å snu eller forsøke å stikke av?

Mens de andre gjorde – hva egentlig?

Det nytter ikke å komme pipende med en forsiktig smatting heller. Skal flokken flytte på seg må de respektere deg og hesten. De må respektere deg fordi de vet at du får dem til å flytte på seg.

Hva gjør man da? Man får dem til å flytte på seg…

Grønt gress i sikte

Så skjedde det omsider. Gjennom støvskyen som la seg mellom trærne, skimtet jeg grønt gress og frodige gjorder. Vi var fremme. Akkurat når jeg visste jeg ikke ville greid et eneste minutt mer i salen. Solbrent, tørst, sulten, svett, støl og sår. Den unge hoppa jeg hadde ridd var så sliten at hun oppførte seg som en erfaren kveghest. Hun hadde gjort en imponerende jobb.

Hjemtur

- Ser du noe gullfisk her?
- Nei, gjør du?
- Nei.
- Bugger.

Hjemveien ville ta mange timer, og jeg ante ikke hvordan jeg ville greie å holde meg i salen. Jeg lot den lille hoppa ta ansvaret for å bringe oss trygt hjem, mens jeg satt som en vaskeekte cowgirl og nikket med hodet i takt med hestebeina. Hvis det fantes én ting i hele verden jeg ønsket meg, så var det å få ligge på bakken, utstrakt og med et stort glass vann. Lykke. Det hadde vært lykke.

Sakte gikk solen ned og forsvant bak Mt. Redshirt. hvor Patrick sin eiendom lå og jeg visste at det løp hundrevis av ville Brumbies i skogene. Villhester som ingen egentlig skulle vite om. Men jeg hadde sett dem. For tre år siden hadde jeg sett dem mens jeg var med Jim for å brennmerke kveg for Patrick. Da hadde de fanget noen av dem. De var så ville at gjerder ikke holdt dem på plass. De sto i kveginnhegningen med tykke tømmerstokker som gjerder. Men så fikk de panikk og greide å komme seg gjennom.

Det ble helt mørkt. Stjernene dekket hele himmelen som et kunstnerisk maleri og gresshoppene spilte høylytt i det tørre gresset. Vi tok en snarvei langs kraftlinjene som delte eiendommen. Sakte nærmet vi oss stallene.

Siste bakke

Jeg kunne formelig lukte middagsrester og en kald øl når den gamle hestebilen til Kevin bestemte seg for å ta kvelden opp den aller siste bakken. Det var knappe fem kilometer igjen til vi var hjemme, men den ga opp.

Lommelykta virket ikke, og Kevin bannet høyt der han sto med hodet bøyd over oljete motordeler han ikke kunne se.

Jeg sto og flirte for meg selv. Alt var som det pleide. En slange ålte seg over veien og det svake månelyset ga gjenskinn i det blanke skinnet.

Derek kom bort til meg.

- Går det bra? Spurte han.

- Kunne ikke vært bedre, svarte jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Edderkoppkvinnen?

Mon, 26 Mar 2007 19:47:57 +0000

Jeg er tøff! Jeg er uredd og modig og fnyser av folks redsler og fobier. Særlig edderkoppfobier. Hva er det som er så ille med disse mangeleggede skapningene?

- Trine, kom hit, dette er noe for deg! Kevins stemme var fylt av undertrykt latter.

Jeg fulgte han inn på vaskerommet. Han pekte opp på veggen over vaskemaskinen, like under taket. Jeg løftet blikket.

Der sto han, med åtte lange, hårete bein i alle reninger. Med en kropp jeg husket fra edderkoppscenen i Harry Potter og to innkrøllede følehorn, spisebein eller hva det nå var. Hårene reiste seg på armene og jeg grøsset.

Jeg så meg rundt og fant en eske på størrelse med en røykpakke. Jeg hentet kameraet og en stol til å stå på. Sakte beveget jeg esken i retning de lange hårete beina dens, jeg ville sette den på trebjelken like under og ta et bilde for å bevise at skapningen var langt større enn hele hånda mi.

Men så, før jeg hadde rukket å trekke pusten, løftet edderkoppen tre av de hårete beina og grep lynraskt tak i den lille esken. Jeg hylte. Jeg skrek og snublet, falt ned fra stolen og så på edderkoppen som i forskrekkelse hadde sluppet taket på esken og gled over den ruglete veggen til den fant en sprekk hvor den presset seg gjennom.

Tilbake sto jeg og trakk pusten. Kevin hadde funnet veien ut til de andre for å fortelle hvor modig jeg var.

Og jeg? Jeg håpet at jeg aldri noensinne ville støte på samme åttebeinede skapning en mørk natt som denne….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gullfiskenes forsvarere

Mon, 26 Mar 2007 18:40:57 +0000

Hvem hadde trodd at en gjeng hardbarka australske cowboys ville gå til slike tiltak for å redde en flokk med gullfisker?

Egentlig var det bare tilfeldig at Kevin fikk øye på dem. Vi var på vei gjennom eiendommen til Jim Galletly for å sjekke gjerder. Uvelkomne kveg hadde nemlig kommet seg gjennom gjerdet et eller annet sted og hadde i flere dager gresset på eiendommen hans.

På veien kjørte vi forbi en gammel vanntank. Kevin og Glen, som sto bak i Utens lasteplan, tittet opp i vanntanken.

- Jim, stopp bilen, sa Glen og hoppet av etter Kevin før Jim hadde rukket å stanse.

Den store vanntanken var nesten helt tom for vann. I bunnen lå et femtitalls store gullfisker og sprelte i en liten lomme med vann. Noen hadde allerede blitt sittende fast i det grumsete bunnslammet.

Redningsoperasjonen begynte. Først måtte Jim klatre til topps for å få i gang den rustne vindmølla.

Uansett hvilke farer som ventet…

Sakte begynte vindmølla og bevege seg og den første strålen med vann rant ned i tomme bassenget. Karene smilte bredt. Vi klatret opp på kanten av bassenget og kikket ned. Gradvis ble bassenget fylt med mer vann, og sakte løsrev gullfiskene seg fra den lille dammen.

Vi slukket tørsten med ta noen slurker av brønnvannet som rant ned i vanntanken.

- Det er ikke noe farlig, sikkert bare litt froskedritt i det, sa Jim muntert mens jeg tok en munnfull.

Fra brønnen hørte vi plutselig plask. Vi stakk hodene over kanten og myste ned i det mørke hullet. Det var vanskelig å si hva slags slange det var, men båd Jim, Glen og Kevin var ganske sikre på at det var en brunslange.

- I’m not gonna be the bugger that get’s him out of there! Lo Kevin, mens Jim startet bilen og jeg og Glen klatret opp på lasteplanet.

Tøffe cowboys var de kanskje. Men hjerte til å la de stakkars gullfiskene dø i når den lille dammen gikk tom for vann – det hadde de ikke.

- Kanskje vi kan ta dem med til en dyrebutikk og selge dem, undret Glen.

- Ja, kanskje det, sa jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Holdeplassen som forsvant

Sun, 11 Feb 2007 07:18:51 +0000

Så var jeg på vei tilbake. Til livet i outbacken. Cowboyliv, kvegstasjoner, tørre sletter og møkkete Uter. Fra Sydney hadde tog, buss, tog og buss tatt over 30 timer. Siste etappe gikk med Greyhound og jeg gjorde meg klar til å ankomme Mt. Larcom.

- Men – du må stoppe bussen!! Jeg skulle av i Mt. Larcom! Jeg sa det jo!

Med bankende hjerte sto jeg foran i bussen og skjelte ut den gråhårede bussjåføren. Vi hadde passert den lille småbyen. Jeg hadde blunket og husene var allerede forsvunnet. Slik var Mt. Larcom.

- Å? Sa bussjåføren. – Har vi passert Mt. Larcom? Nei, det tror jeg ikke. Vi er der snart.

Han smilte. Det lignet først et ondskapsfullt glis, før jeg innså at han tullet med meg. Brått svingte bussen inn på en tom veilomme ved siden av en sliten bensinstasjon.

- Vi stopper ikke i Mt. Larcom. Det sa jeg jo.

Jeg trodde han hadde tullet. Bussene stoppet i Mt. Larcom for tre år siden.

- Vi stopper på Ragland servicestation. Og det er her.

Bussen ga fra seg et sukk og dørene åpnet seg. Ute var luften klam og kvelende. Det var begynt å bli mørkt. En lørdag ettermiddag, snart kveld, fjernt fra alt som kunne kalles sivilisasjon.

- Men, det er jo mange kilometer til Mt. Larcom! Jeg kan ikke gå hele veien tilbake med dette!

Jeg pekte på bagasjen, som etter mange måneders reise, og snart hjemreise til Norge, hadde vokst seg ganske stor på kort tid. Det er utrolig hvor fort bagasjen vokser når man vet det ikke er lenge til hjemreise.

Sjåføren så på bagasjen, så på meg. Jeg så at han nølte, og visste at dette var sjansen min. Jeg rettet meg opp og møtte blikket hans.

- Du er i rute med bussen, sa jeg. – Nei, du er faktisk før rutetabellen. Det vil ikke koste deg noe som helst å kjøre meg tilbake. Du kan vel ikke etterlate meg her ute? Jeg så meg rundt og så at han kikket rundt seg også. En bensinstasjon, en motorvei, en gammel toglinje. Ellers fantes det ingenting.

- Jeg har noen som skal hente meg i Mt. Larcom, men de vet ikke at bussen stopper her. Jeg får ikke tak i dem heller. Vær så snill?!?

Jeg måtte endre taktikk. Jeg så at han tenkte. Vurderte. Snart ville han bestemme seg. Jeg fanget blikket hans og så på han med store, alvorlige øyne.

- Jeg kan ikke det, sa han. - Hadde jeg ikke hatt så mange passasjerer i bussen, så kanskje. Men jeg…

- Jeg tror ikke de synes det gjør noe, sa jeg og følte jeg snakket for alle de nysgjerrige menneskene som hadde begynt å titte ut av bussvinduet.

- Det tar deg bare noen ekstra minutter.

Han tenkte. På skulderen hans satt Fornuften og Følelsene. De kjempet. Jeg trodde jeg visste hvem som skulle vinne.

- Beklager frøken, jeg kan ikke. Du får gå. Jeg håper noen kommer for å hente deg, for dette er ikke et sted å bli værende.

Han hoppet inn i bussen og døren lukket seg stille. Så startet han opp motoren og freste ut på veien som om djevelen selv var i hælene på han. Han etterlot en stor støvsky og jeg sto igjen alene i veikanten.

Så mye for å hjelpe en stakkars veifarende, tenkte jeg og dro med meg bagasjen i retning den slitne bensinstasjonen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Livet i Outbacken

Fri, 02 Feb 2007 23:44:52 +0000

For tre år siden haiket jeg gjennom Australia med en kvegtransport. Jeg havnet på en øde cattle station i nærheten av Rockhampton, Queensland. Der fikk jeg jobb som hestetrener og kvegsamler. I desember 2006 dro jeg tilbake for å finne ut hvordan det sto til med cowboys og kveg.

Vest for Mt. Larcom går det en rød grusvei innover i landet. Egentlig minner den mest om en lang remse med grovkornet slipepapir. Den går forbi store kvegstasjoner og bolighus på stylter. Snart dukker det opp flere grusveier, og de veves sammen som et intrikat edderkoppnett. Én av dem fører til Cedarvale Loop.

I T-krysset mellom hovedveien og the back road bor familien Lucke.

Den gjestfrie familien åpnet dørene for tre år siden, og jeg bodde hos dem som en del av familien. Jeg snek meg på innsiden av en australsk landsbykultur som både fascinerte og interesserte. Jeg ble en del av samfunnet i Cedarvale.

Det er som å skru tiden 50 år tilbake, når mobiltelefonene ennå bare var en fjern drøm og tiden var som et timeglass hvor sanden aldri forsvant. I Cedarvale Loop har alle familiene Toyota Landcruiser, men hver kveld er det samling rundt barbequen hos naboen.

Det er lov å sitte på verandaen og bare stirre ut på de tørre slettene. Det er lov å glane nysgjerrig etter fremmede biler, eller spinne historier om de merkelige naboene. På fredagskveldene samlet ungdommene seg på puben. Men den er lagt ned nå. I stedet har det åpnet en café som ikke er like utfordrende. De saftige slagsmålenes, biljardkampenes og drikkelekenes tid er forbi. Livet i Cedarvale Loop spises sakte opp av Utviklingen.

Livsstilen i den australske outbacken blåser liv i slagordet til reality serien Farmen. Slagordet til de videokontrollerte bybøndene er skrevet for slike forhold. Det er en måte å leve på som vi ikke lenger kjenner til i Norge.

De våkner til dingohyl om natten. De lange ulene minner mest om gråtende spedbarn i skogens mørke. Rykter går om at sultne dingoflokker spiser småbarn, Ukentlig finner gårdbrukerne halvspiste saueskrotter gjemt i busker og kratt.
Hver gang en dingo oppdages på veiene, trykkes det derfor hardt på gasspedalen.

Kenguruene tar en stor risiko når de beveger seg inn på åkeren til Kevin Lucke. Selv om grønnsakene er populære for de hoppende dyrene, er geværet til Kevin ladet med dødbringende kuler.

Når regntiden setter inn, omgjøres veiene til rødbrune, skummende elver, og mange gårdsbruk isoleres i dagesvis. Biler som brukes offroad i de kuperte paddockene forsvinner jevnlig i gjørmehull hvor ethvert forsøk på berging vil være nytteløst.

"No worries," sier de da Det er slikt som skjer.

De viser heller ingen bekymringer over dødelige slanger som kryper langs husveggen eller edderkopper på størrelse med en manns håndflate, Dette er hverdagskost. En liten del av livet, like naturlig for dem som myggen på hytta om sommeren er for oss.

For meg var dette langt fra "No worries." Men det er ikke historien for tre år siden jeg skal fortelle. Den har jeg fortalt for lenge siden. Nå vil jeg fortelle om fortsettelsen. Om hvordan det var å komme tilbake til livet i outbacken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En uforglemmelig flytur…

Sat, 13 Jan 2007 21:32:18 +0000

Jeg sitter på første rad. fremfor raden ved siden av meg sitter to flyvertinner vendt mot oss. Jeg piper idet flyet gjør et dykk ned i skyene. Jeg lukker øynene og føler hvordan tårene presser på.

(Handling: Etter et opphold hos mine venner på Whinbury Hill Equestrian Centre nær Geelong i Victoria, Australia, sitter jeg, kraftig forkjølet, på flyet fra Melbourne til Rockhampton, hvor jeg skal besøke kvegstasjonen jeg arbeidet på for tre år siden. Flyturen skulle vise seg å bli en styrkeprøve av de sjeldne…)

***

Det er ikke farlig, Trine. Bare pust. Pust rolig. Lange åndedrag. Sliiiiik ja. Det er bra. Ikke farlig. Ingenting å engste seg for. Det går så bra så. Det er bare litt smerte. Du har vel følt smerte før, har du ikke?

Det er som en usynlig klo griper fatt inne i ørene og jeg jamrer meg. Smerten er intens, men likevel ikke håndgripelig. Det er ikke en brukket arm eller et åpent, blødende sår. Det er trommehinnene som advarer. Om dette trykket fortsetter vil de sprenges.

Ikke gråt, Trine. Da tetter det seg bare mer. Pust rolig og tenk på at du snart skal lande. Lande? Å herregud!

Jeg puster raskere og griper fatt i begge stolarmene med fingrene, skjelver. Sidemannen titter forskrekket bort på meg, men sier ingenting. Han snur seg og stirrer ut av vinduet resten av turen. Jeg merker hvordan det tetter seg. Jeg kan ikke lenger puste gjennom nesa. Trykket i ørene føles som om det hvert øyeblikk skal eksplodere i et smertehelvete jeg knapt aner. Hadde jeg visst at flyvertinnene som satt like ovenfor meg og aldri verdiget meg så mye som et blikk kanskje kunne hjelpe, så hadde jeg grepet tak i dem uten å nøle. Men jeg trodde ikke de kunne gjøre noe. Jeg trodde det var min kamp alene mot smertene. Sakte forsvant lydene rundt meg, og jeg følte hvordan kroppen gjorde seg klar til å gå i en slags dvalemodus; bevisstløshet.

***

Det er utrolig hvilken styrke det ligger i tankene. Uten å vite det hadde jeg fungert som min egen kaptein ombord på et synkende skip, tatt kommandoen og bevart roen. Når jeg omsider kjente det velkjente dunket av hjul som traff rullebane, kom gledestårene. Jeg hadde overlevd. En flytur på knapt en time. Fra Melbourne til Sydney. Om to timer gikk neste fly til Rockhampton. Men først måtte jeg få hjelp. Jeg kunne ikke høre annet enn lav summing.

Jeg var ør av smertehelvete jeg nettopp hadde gått gjennom og hørte ingenting. Tårene rant fortsatt av uviss grunn og nesa var like tett. Jeg hostet kraftig og følte feberen som et lammende tak.

Hos Jetstar kundeservice var det kort prosess. Med høy, tydelig stemme sa den blide damen:

- Nei er du gal! Du kan bare glemme å fly videre nå. Eller denne uken forøvrig. Du vil vel ikke miste hørselen? Vet du ikke at det kan være livsfarlig å fly når du er så forkjølet? Det tetter seg vet du, og med lufttrykket som er i fly kan trommehinnene risikere å sprekkes. Du var nok heldig tross alt. Det kunne gått mye verre. Gå til lege om ikke hørselen dukker opp igjen om noen dager.

Så da sto jeg der. Bagasjen på vei til Rockhampton. Kvelden hadde allerede senket seg og på flyplassen i Rockhampton sto Kevin om få timer og ventet.

I Sydney var jeg…

Moralen er:

- Tett nese? Hold deg på bakken!!

- Jetstar kutter flyprisene. Og servicen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det skjer i Melbourne

Tue, 02 Jan 2007 08:47:09 +0000

I planen, som ble til i mitt hode etter hvert som reisen tok form, ble det nå klart for et besøk hos Thea, min norske venninne, i Melbourne. Jeg bestilte enkelt billigbilett med fly fra Sydney til Melbourne på internett og var ganske fornøyd med meg selv. Helt til flyet landet og jeg ikke kunne se annet enn ødemark på alle sider av flyplassen. Dette var vel ikke Melbourne?

Selvfølgelig, med slike billige flybilletter er det alltid noe som står med liten skrift. Flyet landet på flypassen i Avalon, ca. en time utenfor Melbourne. Herfra gikk det selvfølgelig busser – til blodpriser. Der og da lærte Jetstar meg et eller annet salgstriks jeg såvisst ikke skulle glemme.

Bursdagsfering

Hos Thea og George var det bursdagsfeiring for deres firbeinte Lorence. Lorence er kanskje liten av størrelse, men mange innflytelsesrike venner var bedt til selskap og han selv er bedre kjent som SuperLorence i nabolaget – kattenes store skrekk og tispenes Dog Juan. Lorence kunne dessuten synge duett med alle sirenebilene i området, enten det var en brannbil på utrykning, ambulanse med dårlig tid eller politibil på jakt etter noen å sette håndjern på.

Uvanlig arbeidstid og jobb…

Mens de fleste av oss beveger oss inn i den dypeste, drømmeløse søvnen kl. 03.30 om morgenen, piper vekkerklokken til Thea. Arbeidsdagen begynner og hun drar på seg rideklærne. Thea rir galopphester på Caulfield galoppbane i Melbourne. Før klokken er 07.00 om morgenen har hun dundret rundt banen så mange ganger at det er vanskelig å telle, og det på 7-10 forskjellige hester.

Slik ser det ut når Thea drar på jobb… Dette er månen, opplyst av solen!

Galoppliv

Det er mange forfattere som har beskrevet livet på galoppbanen. Men det er vanskelig å forstå det før man står der en tidlig morgen og gnir søvnen ut av øynene.

Hester danser mellom stallene og små jockeyer spretter på. Stallgutter saler av, vasker og avkjøler de store, langbeinte fullblodshestene, mange verdt millioner av kroner.

På banen dundrer hest etter hest rundt i forrykende tempo mens jockeyene krøker seg sammen og stirrer mellom ørene på hesten. I tårnet ved tunnelen står trenerne med stopperklokke og skarpe blikk. Dette er baksiden. Dagliglivet om ikke kommer frem på de presitsjetunge løpsdagene, hvor millioner av kroner står på still og damenes hattevalg er avgjørende for oppmerksomheten.

Thea på arbeid…

Mini-roadtrip

Thea fikk besøk av sine norske venninner Anne og Camilla. Sammen skulle de til en felles venninne i Kyneton utenfor Melbourne, norske Inger. Anne og Camilla hadde fartet rundt i Australia lenge nok til å ha fylt opp den romslige leiebilen fra topp til tå, men med uvanlige ferdigheter i pakkekomprimering fikk de ryddet unna en plass til meg også. Deretter bar det av sted på nye veier, med historier fra Anne og Camilla som gjorde at latteren satt løs og smilet aldri var langt unna.

Inger og Eponas Pastures

Det var ikke vanskelig å føle seg velkommen hos Inger og Matt. Triveligere mennesker skal man lete lenge etter. Jeg fikk være med på ridetur i bushen og barbeque hos naboen. Inger innlemmet oss dessuten i hennes frivillige organisjonsarbeide, Eponas Pastures.

Eponas Pastures (http://www.eponaspastures.com) er en organisasjon startet av Inger og andre frivillige som arbeider med å redde, omskolere og adoptere bort hester som av uviss grunn havner hos slakteren. I årenes løp har de, med svært begrensede midler, reddet mange hesteliv som nå lever livets glade dager i fornøyde adoptivhjem.

Bildet er fra et lokalt slakteri vi besøkte, som hver dag lager "Fresh Pet Meat" av hester ingen lenger vil ha. Mange av disse hestene var der av den enkle grunn at ingen ville ha dem lenger. Bruk- og kast, uansett om det er snakk om et hesteliv. Disse hestene ble sultet i minst tre dager før de ble slaktet og behandlingen er brutal. Eponas Pastures jobber for å redde hester som sendes til disse slakteriene uten grunn og også for å spre opplysninger om hvordan hestene behandles. Bare på denne måten kan vi etterhvert få retningslinjer som gjør at dyrene repsketeres, også i sine siste timer…

Det er et enestående arbeide uten noen form for profitt for de frivillige. Gå gjerne inn på siden hennes for å lese mer om Eponas Pastures. Dersom du ønsker å bidra med hjelp eller andre midler, eller bare ønsker å komme med en tilbakemelding, kan menneskene bak den unike organisasjonen nås på mail: eponaspastures@hotmail.com

Etter en fantastisk helg var det klart for helaustralsk barbie i parken hos Thea. Neste dag var det shopping og omvisning i Melbourne. Nå finnes det sikkert så mange reiseskildringer av Melbourne og hva som er og ikke er verdt å få med seg av bygninger, arkitektur og turistattraksjoner - at det overlater jeg til andre.

I mellomtiden reiser jeg videre mot nye, ukjente mål….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende