En togtur regnet som en av Nord-Amerikas aller flotteste jernbaneruter. Neste del av reisen skulle gå fra Chicago til Grand Junction i Colorado med California Zephyr.

Am-Trak – Amerikas største togselskap, subsidiert av staten, er ifølge faste tog-brukere i ferd med å bli historie. Togene er halvfulle og prisene stive. Vedlikeholdet er dyrt, og det er lite å tjene på passasjertogene. USA er billandet fremfor noe. Hvem møter man på disse togene, hvorfor tar de toget, og hva har vi i vente? Jeg grublet over dette mens jeg stampet i kø sammen med et hundretalls andre mennesker på stasjonen til Californian Zephyr i Chicago, og ladet opp før kappløpet langs perrongen for å kapre de beste vindusplassene.

Jeg presset meg frem til en ledig vindusplass, bekymret meg litt over at ryggsekken min var for tjukk til å passe i hylla over stolene, men etter ti minutters ivrig hamring fikk jeg tilslutt presset den gjennom. Mens toget rullet ut fra Chicagos mest bortgjemte togstasjon, regnet pisket på rutene og lyden av ivrige reisende som var i ferd med å slå seg til ro, tenkte jeg på hva som ventet fremfor meg. Jeg var på vei til ukjente Doubletree Horse Farm, et komplett stutteri og treningssenter for ulike western ridegrener, deriblant reining, cutting og working cow horse, beliggende nær Delta, Colorado. Jeg visste lite om stedet, og enda mindre om Carl Wood, eieren av gården, som skulle møte meg på togstasjonen i Grand Junction om 27 timer og 45 minutter.

Am-trak viste seg å være en veldig behagelig måte å reise på. Det fine med tog, fremfor omtrent enhver annen form for transport, er muligheten til å forlate sin sitteplass og vandre opp og ned de brede vognene. California Zephyr hadde dessuten to middagsvogner, én snack/lunsjvogn, samt en utsiktsvogn hvor glassvinduene dekket omtrent hele taket og sidene. Her fantes komfortable stoler som vendte mot de store vindusflatene, behagelig musikk, og TVer i hvert hjørne.

Togturen ut fra Chicago var lite begivenhetsrik. Et flatt, nærmest endeløst landskap strakte seg fra skinnene og til horisonten i det fjerne, kun avbrutt av brede motorveier hvor ensomme vogntog mest minnet om små fyrstikker i sakte bevegelse.

Den første ettermiddagen og kvelden krysset vi Missisippi og præriene i Iowa. Men det var først når jeg ble vekket av de første strålene fra en praktfull soloppgang morgenen etter, at landskapet begynte å forandre seg. Idet vi rullet inn på stasjonen i Denver kunne jeg se høye, snødekte fjelltopper i det fjerne. De neste timene skulle toget frakte oss gjennom mektige Rocky Mountains.

Da vi forlot Denver, begynte bestigningen av Rocky Mountains. Det fascinerende Coloradiske landskapet var variert og spennende, og selv med dårlig fotoutsikt gjennom dobbelt glass med togvinduer, jobbet batteriet i kameraet på spreng for å holde følge med de vakre motivene som fløt forbi; åsene som var dekket med skog, flate præriesletter, tørre fjell med utrolige steinformasjoner og majestetiske, snødekte fjelltopper. Det var ikke uten grunn at California Zephyr ble kalt Nord-Amerikas vakreste togreise.

Hjertet banket litt fortere idet jeg så Am-trak-toget forsvinne ut fra stasjonen i Grand Junction. Det var så varmt at svetten rant nedover ryggen og jeg savnet allerede den kjølige luften fra airconditionen på toget. Jeg satt på en vindusavsats akkurat der hvor trærne foran parkeringsplassen kastet en smal stripe med skygge. Jeg visste ikke helt hvem jeg skulle se etter, eller om han hadde rukket å få bekreftelsen min på når toget ankom Grand Junction. Carl Wood, eieren av Doubletree Horse Farms, skulle plukke meg opp fra togstasjonen, i alle fall hvis han hadde fått bekreftelsen på at jeg faktisk kom.

Det var derfor med stor spenning jeg betraktet alle som gikk forbi. Sakte begynte stasjonen å tømmes for folk.

“Hi, are you Trina?” En eldre mann med rutet skjorte, jeans, skinnende beltespenne, støvete boots og cowboyhatt sto fremfor meg og presenterte seg som Carl Wood. Få minutter senere befant jeg meg i en skranglete Pickup på vei ut av byen, mot en ukjent fremtid.

Vi forlot frodige Grand Junction og fortsatte i retning den lille byen Delta, ca. 30 miles østover. Tørt, ørkenlignende landskap dukket opp på hver side av veien og så langt øyet kunne se fremfor oss. I bakgrunnen reiste mektige åser seg, og enda lenger bak; en fortsatt snødekt fjellkjede. Colorado, slik jeg forestilte meg, med frodige, skogkledde åser, prærie og elver med krystallklart vann, virket som en fjern drøm. Det eneste som gjorde at ting grodde i dette området, var de milelange rørene som var lagt fra fjellene og ned til lavlandet for å holde de tørre jordene fruktbare nok til å holde kveg og hester gående der.

Etter en times kjøring fikk jeg øye på et stort skilt i veikanten som viste at Doubletree Horse Farms var neste avkjørsel til venstre. Vi svingte inn på en humpete grusvei og fortsatte et par kilometer innover. Fremfor oss lå et komplett stutteri og treningssenter for western konkurransehester, som de neste månedene skulle bli mitt nye hjem og arbeidsplass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende