Los Angeles. Byen der stjerner blir til og penger betyr mer enn noe. Mest av alt er Los Angeles den verste byen du kan komme til dersom du ikke er rik, har bil eller bor på et av de fasjonable hotellene.

12-14 november 2006

Jeg bodde ikke på et fasjonabelt hotell under mitt opphold i denne byen. Jeg bodde på et travelt vandrerhjem bak Hollywoods bussterminal. Jeg så aldri bilen til Brad Pitt, men jeg så enn Beverly Hills Porshe. Playboy-legenden Hugh Hefner inviterte meg aldri inn til sitt palass. Men jeg så de enorme jerndørene og gjerdet – mer sikkert enn den kinesiske mur – som beskyttet palasset innenfor. Og portvakten ga meg streng beskjed om å ikke gå nærmere.

Ingen Brad Pitt i førersetet…

Jeg shoppet ikke i gatene langs Rodeo Drive, verdens dyreste shoppingstrøk. Men jeg spiste lunsj på en Baja, en liten meksikansk take away restaurant to kvartaler unna, og lo litt av de to vaktene som var plassert utenfor en av de mange luksuriøse klesbutikkene.

Jeg ble aldri plukket opp av en kjekkas i en rådyr sportsbil. Men jeg tok bussen sammen med Hans og nye venner fra vandrerhjemmet. Jeg møtte en superstjerne mens jeg spiste lunsj langs Hollywood Boulevard. Han gikk forbi med livvakt og fans som kom springende. Servitøren glemte colaen min og stilte seg opp for å få autograf. Stjernen så på meg og spurte om jeg skulle ha autograf også. Jeg ante ikke hvem han var.

Jeg ble ikke med som statist i filmen de spilte inn utenfor Starbucks hvor jeg satt med iskaffen min. De gjorde samme scene fem ganger. Hovedrolleinnehaveren var kjekk og kom inn for å kjøpe kaffe. Da skjønte jeg at jeg var i Hollywod – stjernebyen.

Dagen etter reiste jeg videre. I bussen på vei til flyplassen snakket jeg med en kjent, politisk forfatter. Han var jøde. Han hatet

Glemt er den velkjente tidsklemma jeg stadig vekk befant meg i hjemme i Norge. Tiden strakk aldri til, ærender måtte planlegges ned til minste detalj, samvittigheten gnaget over den minste lille ting jeg aldri rakk. Jeg strebet etter noe fremfor meg, noe jeg aldri nådde, men som jeg trodde jeg trengte for å være tilfreds. Ranchlivet i Colorado er i ferd med å lære meg å være tilfreds med ting som de er. Jeg nyter øyeblikket, lever i hvert nu som kommer, samvittigheten gnager ikke lenger.

Materalismen som regjerte livet i Norge finnes ikke her borte. Budsjettet er langt under hva jeg noensinne har kunnet klart meg på i Norge, likevel savner jeg ingenting og trenger ingen ting i like stor grad som hjemme.

For de av dere som lurer på hvor jeg befinner meg og hvorfor, er jeg for tiden lærling på Doubletree Horse Farms i Colorado. Dette er en stor gård med oppdrett og trening av reining- cutting- og working cow-hester og er en veletablert og velrespektert westernstall. Her trener jeg unghester og rir eldre, velutdannede konkurransehester for å utvikle meg selv til en bedre rytter og hestetrener. Dagene begynner mellom 05.00 og 07.00 og ender ofte sent. Jeg arbeider syv dager i uken og tjener kun nok til livets opphold. Men hva gjør vel det når man står opp 04.00 til dette synet hver morgen?

Såfremt de ukentlige stormene ikke befinner seg rett over oss, har jeg flyttet mitt soverom ut i friluft. Selv om det nærmer seg høst med store skritt er dagene her fortsatt så varme at vi slutter all jobb midt på dagen og tar en lang siesta. Deler av Vest-Colorado er preget av et ørkenlignende landskap, som setter sitt preg på nettene ved å bre et kuldeteppe over hele området. Med fem tepper og en sovepose beregnet for australsk sommer er det likevel lite som kan måle seg med å sove utendørs.

Selv om dette er midt i en reise, har jeg befunnet meg på samme sted ganske lenge nå. Jeg føler at jeg passer inn og trives veldig godt. Jeg tar del i hverdagslivet på en ranch i Colorado, og får føle virkeligheten på en slik plass. Det er dette som er å reise. Å oppleve en annen kultur fra innsiden, møte menneskene, ta del i arbeidet, føle stemningen og være med på avgjørelsene. Man lærer mye om kulturen, men enda mer om seg selv.

Plutselig finner man egenskaper man ikke visste man hadde…

I tre måneder har jeg bodd sammen med tre andre jenter i alderen 18-25 år. Vi har bodd, jobbet og vanket sammen hver eneste dag og vi er fortsatt gode venner. Man gir og tar for å få ting til å fungere. Gir klar beskjed når det er ting man mener må forandres, men ser gjennom fingrene på en rekke andre ting. Nå har jeg aldri vært gift, men kan se for meg at dette samboerskapet er som å være gift med tre stykker du faktisk ikke ønsket å gifte deg med… Likevel kan arrangerte ekteskap gå gode tider i møte, dersom man respekterer de andre partene…

Enn så lenge møter jeg morgenen med et smil. Jeg er lykkelig, tilfreds og veldig veldig takknemlig for muligheten til å oppleve denne verdenen. En dag sier visumet stopp og jeg må forlate alt her borte. Da håper jeg at minnene og bildene vil hjelpe meg med å huske hvor fantastisk dette oppholdet var, og ruste meg til nye eventyr, enten om det vil være innenfor Norges grenser eller andre steder i denne vide, store verdenen.

Jeg vil aldri glemme det gode ranchliv i Colorado…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende