Los Angeles. Byen der stjerner blir til og penger betyr mer enn noe. Mest av alt er Los Angeles den verste byen du kan komme til dersom du ikke er rik, har bil eller bor på et av de fasjonable hotellene.

12-14 november 2006

Jeg bodde ikke på et fasjonabelt hotell under mitt opphold i denne byen. Jeg bodde på et travelt vandrerhjem bak Hollywoods bussterminal. Jeg så aldri bilen til Brad Pitt, men jeg så enn Beverly Hills Porshe. Playboy-legenden Hugh Hefner inviterte meg aldri inn til sitt palass. Men jeg så de enorme jerndørene og gjerdet – mer sikkert enn den kinesiske mur – som beskyttet palasset innenfor. Og portvakten ga meg streng beskjed om å ikke gå nærmere.

Ingen Brad Pitt i førersetet…

Jeg shoppet ikke i gatene langs Rodeo Drive, verdens dyreste shoppingstrøk. Men jeg spiste lunsj på en Baja, en liten meksikansk take away restaurant to kvartaler unna, og lo litt av de to vaktene som var plassert utenfor en av de mange luksuriøse klesbutikkene.

Jeg ble aldri plukket opp av en kjekkas i en rådyr sportsbil. Men jeg tok bussen sammen med Hans og nye venner fra vandrerhjemmet. Jeg møtte en superstjerne mens jeg spiste lunsj langs Hollywood Boulevard. Han gikk forbi med livvakt og fans som kom springende. Servitøren glemte colaen min og stilte seg opp for å få autograf. Stjernen så på meg og spurte om jeg skulle ha autograf også. Jeg ante ikke hvem han var.

Jeg ble ikke med som statist i filmen de spilte inn utenfor Starbucks hvor jeg satt med iskaffen min. De gjorde samme scene fem ganger. Hovedrolleinnehaveren var kjekk og kom inn for å kjøpe kaffe. Da skjønte jeg at jeg var i Hollywod – stjernebyen.

Dagen etter reiste jeg videre. I bussen på vei til flyplassen snakket jeg med en kjent, politisk forfatter. Han var jøde. Han hatet