Foruten Anette og Lucy, de to andre lærlingene som bor i "Brakka," deler jeg også hjem med et par store musefamilier. De er store, feite, grådige og uten frykt, og mener selv de har enerett på kjøkkenet og soverommet til Anette.

Natten er deres tid for alle tapre redningsforsøk, samt modige forsøk på å rappe mat. Den ivrige kravlingen deres har vekket meg fra dyp søvn mange netter. De er høylytte og bråkete, kanskje krangler de om den siste peanøtten, eller om hvem som skal ta stupet ned i den mørke søppelkassen?

Hver natt den første uken stupte jeg ut av sengen, klar med lommelykt og et stadig verre sinne over avbrutt søvn. Men med en gang jeg trakk pusten og trakk fra dynen for å reise meg ble det brått stille. Det var som om de følte min irritasjon, hysjet hverandre ned, sto musestille til jeg ga opp jakten og irritert krabbet under dyne, før de flirende fortsatte sin søken etter smuler jeg kanskje hadde etterlatt.

En av dem er stor, feit og uredd. Han kommer ofte inn på kjøkkenet mens jeg spiser lunsj. Med mørke, blanke øyne ser han direkte opp på meg og piler så bort til nærmeste stolbein, som han tror han er usynlig bak, selv om den feite, grå kroppen tyter ut på hver side av stolbeinet. Med musemot kaster han seg i ilden, sprinter under stolen jeg sitter på, rasker med seg brødsmulen jeg nettopp mistet og spurter tilbake over gulvet, mens jeg sitter med hakeslepp og ikke helt har fått med meg hva som er skjedd.

Jeg er veldig glad i peanøtter. Ikke de vanlige, saltete partynøttene, men de store, med skall på. Det negative med slike nøtter er at man må skrelle én og én peanøtt, og det tar bestandig altfor lang tid. Men hadde jeg ikke vært nødt til å skrelle dem, så ville jeg nok hatt problemer med å stoppe, så derfor er det kanskje ikke så dum idé likevel…

Jeg kjøpte meg en stor pose peanøtter med skall den første uka jeg var her og mumset stadig vekk, enten når sulten gnaget eller jeg bare måtte ha noe å knaske på. Imidlertid ble bollen veldig fort tom, noe jeg synes var rart. Men det var ikke før en sen natt, når musene igjen lagde rabalder på kjøkkenet, at jeg skulle få svar på peanøtt-mysteriet.

Jeg listet meg opp, skrudde ikke en gang på lommelykten før jeg var på kjøkkenet, klar til angrep. Jeg hørte det raslet bak mikrobølgeovnen. Lynraskt grep jeg tak i ovnen, dro den ut fra veggen, samtidig som jeg tente lommelykten og lyste inn i hjørnet. To grå skygger pilte av gårde og forsvant i mørket samtidig som en enorm stabel med peanøttskall raste ut over benken. Peanøttene mine! Det var hit de hadde tatt veien! Dumme musetyver hadde spist opp en stabel med peanøtter, og attpåtil stappet skallene bak microbølgeovnen, som om de forsøkte å dekke over den mystiske forsvinniningen.

De er store, feite, grådige og uredde. De har bodd her lenger enn meg og føler seg trygge på at dette er deres rike, ikke mitt. De vekker meg omtrent hver eneste natt med bråket sitt, og lar aldri en sjanse til å få klørne i noe spiselig gå fra seg. Men den som ler sist, ler best. Jeg har erklært krig med alle midler tillatt. Riket skal gjenerobres, og ingen mus skal noensinne få lov til å komme tilbake……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende