Den så på meg med sine stikkende, runde, sorte øyne – bulende ut på hver side av det lille hodet. Før jeg hadde rukket å føle hårene reise seg på ryggen, hadde den lille sølvgrå slangekroppen krøpet inn under rosebedet hvor jeg satt på knærne og luket.
"UÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, DERE DET ER EN SLAAANGE HER!!!!!! KOM, FORT!!!!!" Annet enn små huggormer er det få slanger en norsk jente får se i løpet av livet. Gleden var derfor stor når Jess, assistenttreneren på Doubletree, var sikker på at dette var en ufarlig, ikke-giftig Bull-Snake. Adrenalinet pumpet, svetten piplet frem på pannen. Hendene dirret. Skulle jeg? Burde jeg? Turde jeg? Brått grep jeg tak i den tynne, grå enden, snublet gjennom rosebedet og danset ut på parkeringsplassen. "HVIIIIIIIIIIIN, IIIIIIIIIIK, UÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ." Bena kunne ikke stå stille og jeg hoppet opp og ned mens jeg holdt den meterlange slangen så langt fra kroppen som mulig. Den lille tungen stakk ut i den ene enden, og viste frem en svart, todelt spiss. Med hissige bevegelser forsøkte den å snurre seg ut av grepet mitt, men jeg holdt fast. Fangsten var min. Trines. Slangetemmeren.
