Mine få timer i denne byen ga meg ikke tid til å se stort mer høye bygninger, tutende biler, rare mennesker og den mest bortgjemte togstasjonen jeg noensinne har lett etter.
Etter å ha spurt fire forskjellige mennesker, og ingen visste hvor togstasjonen var, begynte jeg å bli rimelig sliten. Jeg var nettopp kommet meg av nattbussen fra Greensburg, Pennsylvania, sliten, sulten, varm og svært lettet over vissheten om at jeg aldri ville møte min hostende, parfymeduftende, musikkelskende sidemann igjen.
Det jeg så av Chicago, mens jeg tok knekken på et par timer der i påvente av at California Zephyr var klar til avgang, var innsiden av Subway på hjørnet av bussterminalen, et par høyhus med blankpolerte vinduer, en flokk polerte, dresskledde menn med hver sin sorte lærkoffert, en stor bortgjemt togstasjon, med det største amerikanske flagget jeg hadde sett hittill, samt gater overfylt av tutende, hissige biler på vei mellom de grå by-bygningene.
Togstasjonen – umulig å finne.
Mine observasjoner fra denne byen er lite å skrive en reiseskildring på, så jeg lar være.
