På en tidlig, skyfri morgen i New York, er det ett sted man burde være mer enn noe annet i New York - Cental Park, en egen, grønn verden midt i den store byen.

Den enorme parken midt i byen. Et sted hvor man lukker ørene for den masete trafikken, de pågående selgerne, de travle menneskene og de dumme turistene. Når solen kaster sine første stråler på de velfriserte plenene, ivrige joggere hiver seg ut av sengene for å knytte skoene og trøtte hundeeiere vekkes av ivrige hundebjeff – da er det på tide å rive seg ut av den dype søvnen på et overfylt soverom på vandrerhjemmet, og vende nesen mot velslitte trebenker og duggvåte plener i Central Park.

Er man tidlig nok oppe, vil man se joggere og hundeiere i kø langs promenadene i parken. I flere deler av parken møtes hundeeiere fra hele byen før jobb for å slippe sine hunder sammen. En mengde hunder av ulik rase, størrelse, farge og fasong barker sammen for lek, moro, slåssing og løping. En helt spesiell opplevelse!

Etter å ha klatret de seksti trappetrinnene opp “Strangers Gate,” lukker de store trærne ute all lyd av storbyens kaos. Det eneste som høres er en mild susing. Man kommer inn i en grønn verden av store, gamle trær med tunge greiner, fuglekvitter og brede grusede veier omgitt av trebenker og store lykter.

Jeg satte meg på en benk med utsyn over en liten slette. Bak trærne i det fjerne, skimtet jeg toppene av høye skyskrapere. En parkvokter kom gående. “Good morning Miss, how are you?” Sletten fremfor meg begynte sakte å fylles opp av hunder og hundeiere. Til slutt var det en typetalls hunder i alle størrelser og fasonger, som etter beste evne forsøkte å vikle sine eiere inn i de lange båndene til sidemannens. Noen falt over ende mens deres hunder barket i hop. Andre hunder gjorde tapre forsøk på å kurtisere enkeltes buksebein, mens en dobermanntisåe og liten terrier-blanding med verdens største selvtillitt, smøg seg bort fra slettene og ned i skogen.

Central Park er en verden for seg. Midt i den store byen.

Parken er stor, og inneholder blant annet egne jogge og sykkel-

løyper.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var med blandede følelser jeg hoppet på en ekspress-subway til Harlem i ettermiddagsrushet. Mens jeg sto der, som eneste hvite, presset sammen som sild i tønne med andre Harlem-innbyggere , grundig ristet av sporbyttene, med den skjærende lyden av hvinende bremser og engstelsen når lyset gikk av og på, tenkte jeg på ryktet denne “svarte” bydelen hadde fått opp gjennom årene. Var det sant? Fantes det bare gjenger med svarte på hvert hjørne? Var det slik at ingen hvite satte sin fot der? Eller var ting forandret? Kanskje det ikke var slik i det hele tatt?

Selv om jeg unnlot å ta opp kartet, puttet solbrillene godt ned i bagen, kneppet jaken og forsøkte etter beste evne å ikke stirre åpenlyst på disse fascinerende menneskene, var blikkene fra de andre passasjerene et sikkert tegn på jeg likevel ikke passet særlig godt inn.

Ved nest siste stopp var det kun en mørkhudet barnefamilie og jeg igjen i vognen. Da subwayen gjorde sin siste stans, lysene slukket og barnefamilien forlot vognen, reiste jeg meg og gikk opp trappene til Harlem.

Hadde jeg trådt inn i en lovløs verden? Tunge skyer hang mørke og lave over bydelen. I bakgrunnen hørtes ulende sirener og en jevn dur av biler og ivrig bruk av bilhorn. Ungdommer sto samlet i store gjenger på hvert hjørne. De pratet, glodde og hørte på musikk fra en bærbar cd-spiller. Digre damer kom gående med hendene fulle av bæreposer. De stoppet og skravlet med hverandre. En gammel mann hinket av gårde på stokken sin. Tre unger kom løpende ut på fortauet, leende. En ung jente sto halvveis ute i veien og strakk hånden etter en taxi. Bilene suste forbi, tutende, hissige.

Om det ikke var en lovløs verden så var det i hvert fall en svart verden. Jeg følte meg fullstendig fremmed der jeg gikk stadig dypere inn i bydelen. Forbi basketballbaner med høye gjerder rundt, med ivrige svarte ungdommer kranglende om ballen, fantastiske grafittitegninger, skumle parkeringsplasser, og typiske leiligheter. Forbi kiosker med stirrende eiere, høylytte gategjenger og innbyggere som satt på trappene utenfor leilighetene sine og glodde åpenlyst på alle som gikk forbi. Store SUVer rullet sakte gjennom gatene mens musikken dundret fra høytalerne. Kun én hvit kvinne traff jeg på, annet enn meg selv. En eksentrisk, gammel dame med rullator, pludrende med en løshund av ymse slag som tasset langs fortauet.

Jeg valgte dessverre å ta i bruk kameraet ytterst sjelden. Jeg hadde allerede fått mer oppmerksomhet enn jeg ønsket selv. Følelsen av å vandre i denne bydelen var spennende, skummel, ekkel og nødvendig. Jeg vet det kanskje høres rart ut, men det var noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg ville se en annen del av New York, en del som ville vise en annen side av byen enn Broadway og Empire State Building.

Harlem viste det.

Jeg kastet meg på bussen retning downtown når mørket senket seg. Jeg måtte tåle mange blikk fra de andre svarte i den stappfulle bussen. Med bare dollarsedler og lite mynter, ikke nok til å betale for bussbilletten, fryktet jeg for at veien hjem ville bli en lang tur til fots nedover hele vestsiden av Central Park. Men for den gale, mørkhudede, kvinnelige bussjåføren var alt bedre enn ingenting. Her var det bare å legge på det man hadde for hånden og la det stå til, mens hun tutet og bannet og presset den skranglete bussen videre mellom tutende taxier og store, mørke SUVer med sotede vinduer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dumme turist, tenkte han sikkert, i det han lurte meg trillrundt på t-banestasjonen retning sentrum. Det samme tenkte jeg. Passe lettlurt var jeg utvilsomt…

Idet jeg skulle betale i bilettautomaten spratt det fram en ung mann med to metrocards. Jeg kunne få ett av han, sa han og pekte mot automatene. Han fortet seg bort, dro kortet og sa jeg kunne gå gjennom. Noe forvirret gikk jeg gjennom automaten som lyste grønt og klart. Jeg sa takk og snudde meg for å gå, da han nappet meg forsiktig i jakkermet. To dollar takk. Så stakk han metrokortet i hånda mi og forsvant.

Mens jeg ventet på subwayen tenkte jeg på hvor dum jeg hadde vært. Jeg veddet begge togbilettene mine på at det ikke var noe penger igjen på kortet. Det var ikke uten grunn at han sto med to kort i hånda, ett som han trakk gjennom magneten, og ett som han ga til dumme turistfjols som meg.

Ganske riktig. Ved neste gangs bruk fikk jeg rød lampe og høylytt beskjed fra maskinen om at kortet var ugyldig. Mens jeg sto der, bannet for meg selv og ergerlig fomlet etter to dollar, tappet en stor, svart dame meg på skulderen. “Do you need to get in there?” spurte damen vennlig. Jeg nikket. Så dro hun sitt eget metrokort til det lyste grønt, og forsvant videre med en liten jente og gutt i hver sin hånd. En by hvor mangfoldet er like stor som byen selv.

De fantastiske tvillingtårnene finnes ikke lenger for turister å oppleve. Likevel valfarter utlendinger til stedet der de en gang sto. Alt som er igjen av disse to tårnene er en liten del av grunnbygningen som så vidt kan skimtes gjennom strenge sikkerhetstiltak på andre siden av der turistene står med kameraer og knipser med klump i halsen.

Et stort hull i bakken. Her sto opprinnelig de to tvillingtårnene. Nå er det bare en enorm byggeplass.

Hva som er å se, er ikke godt å si. Det er et eneste, stort hull i bakken, fylt med bygningsarbeidere og maskiner. Det ser ut som en slagmark, midt I en travel by. Mektige høyhus tårner opp på hver side av denne gravplassen. På østsiden har myndighetene opprettet en lukket del for blomster og hilsninger.

Siste rest av World Trade Center kan så vidt skimtes på baksiden der de færreste turister ferdes.

Ved oversiden har de laget minnetavler over de omkomne og annen informasjon. Turister er det nok av, men de to mektige skyskraperne vil aldri mer skinne i solen.

En av de mørkeste dagene i USA’s historie var 11 september 2001.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En tur med Subwayen var like obligatorisk som den omstridte Osloprøven. Jeg steg ned i den mørke gangen, på hjørnet av 110th Cathedral Parkway og hoppet på Subway B, mot hjertet av storbyen. Det var tydelig å se at ryggsekkturistene foretrakk andre transportmidler enn denne. Jeg var utvilsomt eneste turist denne morgenen, der jeg satt fastklemt mellom to digre afrikanse damer og stirret på New York-boere av ymse slag.

Linje 2 Ellingsrudåsen ville aldri bli den samme igjen….

Følelsen av å stige opp fra undergrunnen og opp på den travle Fifth avenue var overveldende. Mennesker av alle slag hastet forbi. Turister med store kameraer på magen. Gule taxier som sto på hornet og bannet til alle andre i veibanen, busser som presset seg mellom og forbi alt som var i veien, avismenn som skrek seg hese på hvert sitt hjørne, gateselgere av ymse slag, boder ved hver ledige krok og turistbusser med høylytte oppmerksomhets-kåte guider.

Som den turisten jeg faktisk er, forsto jeg raskt at en tur på toppen av Empire State Building var obligatorisk. Etter mange timers køståing, utallige selgere som skulle prakke på oss de mest utrolige løsninger på hvordan vi kunne komme fortest mulig opp i tårnet, “Kjøp luksusbiletten vår, gå ut av køen og få en heis for deg selv helt til toppen, bare 112 dollar… + avgifter,” sto jeg på toppen. Noen topp var det riktignok ikke. Heisen stoppet i 86 etasje, så høyt som pengene rakk. Alt er til salgs her i USA, og med ekstra tjukk lommebok kan man enkelt komme 16 etasjer høyere opp…

Utsikten var det ingenting å si på:

De berømte pølsebodene finnes langs ethvert hjørne med respekt for seg selv. Her serveres pølser av ymse slag, kald drikke og annen snacks. Et besøk i New York er ikke komplett før man har slukt sin første Hot Dog fra en slik bod.

På hjørnet av West 33 street og Broadway, like ved Herald Square, fant jeg min bod og bestilte en Hot Dog med alt og en iskald cola fra en smilende pølsemann. Så satte jeg meg i en liten pustelomme i den travle byen; En smal park midt i Herald Square, med blomsterbed, en håndfull trær, trestoler og små, runde bord omgitt av halvhøye murvegger.

Mens jeg fortærte min fabelaktige New York Hot Dog, benyttet jeg anledningen til å iaktta de vanlige New Yorkerne. Menneskene som satt i parken, og som hastet gjennom den, var en samling mennesker som bare hadde til felles byen de levde i.

En mørkhudet vaktmann var straks på pletten for å be folk fjerne seg fra murkanten rundt blomsterbedene. Bakenden skulle plasseres på stolene, gjentok han ettertrykkelig til alle som ikke hørte på. Han så mest ut som en politimann i en typisk Hollywood-klisje. Den unge gutten med hvit new York 8 skjorte, blått hårbånd og solbriller hørte på rapmusikk som var nær ved å sprenge seg vei gjennom øretelefonene. Bertene, med store Gucci-solbriller, små, nette vesker, gullsko, hairextencions og skingrende latter trippet forbi. Liksom-gangesteren; skinhead, diger, hvit, med mørke solbriller, skinnjakke og blankpussede sko. Han raget mektige 150 cm over bakken, stirret på alle som satt der. Mennesker gikk og nye kom til. Dressmannen, med sort skinnkoffert, nystrøken dress og stramt slips. Tiggeren, med “baggy” klær, hette for å skjule ansiktet, bærende på et pappkrus han holdt frem til de som satt der. De korte buksene kunne ikke riktig skjule de hvite, nye Nike-skoene. Et homsepar satte seg ved siden av meg. De fniste og så hverandre dypt inn i øynene. Den rare, gamle mannen med stor hette gikk sakte frem og tilbake og glante på folk. Vietnameseren, som tappert tastet på sin skinnende laptop, lot seg ikke skremme av verken stirrende blikk eller tiggende pappkrus. En mann i dressbukser, brune skinnsko og rutete skjorte fortærte lunsj mens han skummet gjennom “The New York Times”

En diger, mørkhudet kvinne stoppet for å rette på sjalet. Kroppen var enorm. Hun beveget seg med den største selvsikkerhet. Gutten med de baggy jeansene og lua på snei satt med beina utstrakt, hendene foldet og så på folk. På andre siden av parkinngangen rettet en ung, velfrisert, mørkhudet mann på buksene før han satte seg. Han gjemte seg bak mørke briller og spredde om seg med underlige smil.

Søppeltømmeren, som nettopp hadde fortært lunsj, tok seg en røyk og så på klokka. Trillende på en vogn med fem store søplesekker stablet på en faretruende måte, kom kollegaen hans, en eldre mann med grå krøller i håret. Hvem har bestemt at New Yorks søppeltømmere skal ha hvit bukse og genser som arbeidsantrekk?

En nonne kom gående med en bolle, merkelig stor til formålet. “Good afternoon, God bless you,” sa hun og strakk frem bollen.

“Sista, I see how you move” En fyldig, svart dame gikk forbi en enda fyldigere dame. Sammen med kommentaren sendte hun et tvetydig blikk. Den enda fyldigere damen stoppet og snudde seg, men den fyldige damen med kommentaren var allerede på vei bort. “Hey, Sista, what did you mean by that? Hey? HEY!”

En kjekk ung politimann patruljerer sine 50 meter med fortauskant utenfor den lille parken. Med hendene på ryggen rusler han opp og ned. Et turistpar stopper og viser frem et kart. Politimannen peker og forklarer. “Welcome to New York City,” sier han. “There’s no place like it. Enjoy.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Må man være bedre enn alle andre for å skille seg ut?

Man trenger ikke være bedre eller tøffere enn andre for å reise. Verden ligger der ute for våre føtter, nærmere enn den noen gang har gjort. For den som tør, tror, våger og vil er det ikke annet som skiller mellom hverdagslivets tidsklemme og spennende opplevelser - enn avgjørelsen og kjøp av flybilett…

Ok da, så er det kanskje ikke fullt så enkelt. Skal man reise mer enn en vanlig ferietur kreves det mye planlegging, både av turen og "avvikling" av livet hjemme. Likevel – når du først har bestemt deg - så er den vanskeligste avgjørelsen tatt. Målrettet og spent arbeider man seg gjennom forberedelsene, avskjedene, innkjøpene og arbeidet. Helt til man står der, på Gardemoen; Kledd i sine beste reiseklær, med hamrende hjerte, nye sko, liten sekk og store ambisjoner. La eventyret begynne! 

Snarlig kick-off…

Ja – Jeg har alltid vært impulsiv. Sammen med evnen til å lande på beina, uansett hvor høyt fallet hart vært, har jeg følt dette som en positiv egenskap. Dette, kombinert med rastløshet, sug etter nye inntrykk, opplevelser og bekjentskaper, har ført meg ut på reise igjen. I skrivende stund har jeg knappe fire dager igjen på norsk jord…

Tirsdag 16 mai, mens russen forbereder seg til den store dagen med stadig mer oppfinnsomme drikkeleker og andre stryker festskjorter og slips, setter jeg meg på flyet til USA.

Den lille Bergans-fjellsekken er fortsatt en trofast følgesvenn, og gir klare retningslinjer for hvor lite som er nødvendig å pakke med seg, selv om planen er å være borte i 10-12 måneder. Målene for turen er enkle og nødvendige:

• Jobbe for føa
• Lære meg å ri (hehe, den som tror den er ferdig utlært er ikke utlært, men ferdig)
• Lære mer om temming av hest, innridning, trening, western, reining, cutting med mer, mye, masse mer!
• Utfordre meg selv, min selvtillitt og min egen selvstendighet
• Bli kjent med nye mennekser, skaffe nye venner og bekjentskaper
• Oppleve en vakker og spennende natur
• Ta gode bilder, skildre reisen på best mulig vis for alle andre som gjerne vil, men av ulike årsaker ikke kan.
• Lære se, lytte, føle, smake, erfare, oppleve
• Klare meg 10-12 måneder på den slunkne reisekassa andre sikkert ville gapskrattet over (men den som ler sist….)
• Eventyr!!

Reisefeberen har gitt utslag på de merkeligste måter. De siste nettene har jeg kl. 04.00 vært lysvåken, gjennomsvett og rastløs. Mange liker å ha ting planlagt; vite hvor de skal, hvem de skal til, hva de skal gjøre og hvor de skal bo. Jeg har selvfølgelig ordnet meg et sted å sove, men har på langt nær alt planlagt. Jeg liker tanken på å være fleksibel, være klar til å gripe tak i mulighetene som måtte fly forbi. Og jeg gleder meg!

Ingen reiserute

Derfor blir det ingen reiserute lagt inn, ingen info om steder jeg skal besøke eller mennesker det vil bli hyggelig å hilse på. Men det kommer. Underveis skal jeg ta bilder og fortelle om alt jeg ser, opplever, føler og lærer. Det jeg vet nå, fire dager før avreise, er følgende:

• New York, New York. Hvem har vel ikke ønsket å se denne byen en gang i sitt liv?
• Horsemanship-trener Ray Hunt holder kurs i Pennsylvania. Dette er en legendarisk hestekar! En av de virkelig eneste gjenlevende cowboys, med en utrolig hestetekke. Filmen Hestehviskeren er ikke i nærheten av å vise denne mannens håndlag med hester. (Nysgjerrig? Sjekk ut hans hjemmeside: http://www.rayhunt.com)
• Jobb på ranch i Colorado-fjellene? Doubletree Horse Farm i Colorado tar fra tid til annen inn lærlinger som er genuint interesserte i å lære mer om ulike western ridegrener. Kommer jeg gjennom det trange nåløyet?

Når tiden i USA renner ut, setter jeg meg på flyet til Australia. Hva som venter der nede er foreløpig uklart. Det er så lenge til at tiden får vise. Hestejobber er det imidlertid mer enn nok av der nede, så jeg håper at reisekassa skal holde hvis jeg jobber meg litt rundt omkring. Mitt tidligere opphold Down Under ga mersmak. Jeg møtte fantastisk mange hyggelige, hjelpsomme og ikke minst gjesfrie mennesker. Jeg ser frem til et like spennende eventyr nå som den gang!

Enjoy the Journey!

Trine

Tips oss hvis dette innlegget er upassende