Nevadaørkenen – Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Toget snegler seg gjennom Nevada-ørkenen. Den karrige jorda gir kun næring til spredte busker og tørt, gult gress. Campingvogner, brakker og gamle, rustne biler ligger strødd langs togskinnene. Det ser ut som søppel spredt i det golde landskapet. På vestsiden dukker det opp en større bygning. "Casino" lyser det mot meg med blinkende, røde bokstaver.
Er det her de innfødte amerikanerne ble forvist? Hit, til den golde Nevada ørkenen? Hvor ingenting, gror, ingenting vokser, og ingen bor? Er det i disse brakkene de nå lever? Er det på dette Casinoet de jobber? Den hvite mann tildelte menneskene som bodde her før dem de delene av landet de selv ikke ønsket. Hvem var egentlig barbarerne på den tiden?
Skummel vogn
Nå sitter jeg alene i utkiktsvogna. Det sparsommelige lyset kaster rare skygger på de forlatte stolene. I restaurantvognen sitter kokken for seg selv, summerer dagens inntekt. Jeg snek meg inn i håp om en kopp kaffe. Det kunne jeg kunne kjøpe i kantinen nede, forklarte han, uten å se opp når jeg kom inn. To sekunder senere gikk jeg fra restaurantvognen med en stor kopp rykende kaffe.
Hvor er alle menneskene? Jeg kikker inn i den andre vognen, stolene lyser tomme mot meg. To hoder dukker opp blant dem. Alle andre forlot toget i Sacramento. Jeg farer plutselig sammen og hjertet banker idet et møtende Amtraktog stormer forbi og gulvet under meg rister.
Jeg kikker inn i den andre vognen, stolene lyser tomme mot meg. To hoder dukker opp blant dem. Alle andre forlot toget i Sacramento. Jeg farer plutselig sammen og hjertet banker idet et møtende Amtraktog stormer forbi og gulvet under meg rister.
Utkikksvogna er et skummelt sted å være alene, i mørket. Toget er over tre timer forsinket og jeg vet ikke hvor vi er. Endestasjon er i Emeryville, én time øst for San Francisco. Der skal det være en korresponderende buss som tar oss inn til San Francisco. Venter den der fortsatt?
Hvordan vil natten ende? Jeg skuer ut over et hav av oransje og gule blinkende lys. Bestemmer meg for å forlate den skumle utkikksvogna og finne seteplassen min med en god bok. Sulten gnager, jeg har levd på kjeks, chips, vann og én yoghourt i hele dag. Vel 4 timer forsinket vil jeg ankomme San Francisco enda senere enn antatt. Vil vandrerhjemmet fortsatt slippe meg inn? Vil jeg finne frem i de mørke gatene? Vil bussen vente i Emeryville?
Kan ikke planlegges
Å reise handler om å leve i øyeblikkene. En reise kan ikke planlegges! Man kan booke fly, tog, buss og seng – men dersom man ønsker å fylle hvert minutt av reisen med ting man skal gjøre – før man er der for å gjøre dem – da mener jeg at reisen mister noe av sin spontanitet og glede, de viktigste tingene en reise skal romme.
Det uforutsette vil skje, som regel når man minst har forutsett det. Ting går aldri slik man planlegger heller. Hva så? Hvis man kan lære å takle det uforutsette, så behøver ikke utfallet å være like dystert som det kan virke for pessimisten.
Selvfølgelig venter bussen i Emeryville! Selvfølgelig vil jeg finne frem i San Franciscos mørke gater. Selvfølgelig vil vandrerhjemmet være åpent for innsjekking midt på natten (kanskje best å ringe først….)
God natt!