"Trini, nono, el tractore no breaks!!" José, meksikaneren, sto på andre siden av veien og slo armene ut til siden, idet den gule traktoren presset skuffen mot den kraftige jernbanesvillen, helt til vi hørte lyden av treverk som motvillig knakk og stokken ble borte mellom de store traktorhjulene. Det var som en film som ble spilt i sakte fart. I førersetet satt jeg, som knapt har kjørt biler med automatgir, og fortvilet forsøkte å dra i alle spaker jeg fant for å få det store monsteret til å stanse.

I USA kan man få gamle, avskiltede biler skiltet som autoriserte bruksbiler på gården. Her på Doubetree har vi ca. fem slike, alle like fallerferdige. Den beste er en eldgammel Ford pickup truck. Nøkkelen har gitt opp for lengst, og for å få startet bilen, har man revet ut en haug med ledninger som er samlet i en liten boks hvor man presser en skrutrekker inn i et lite hull. Det er gått en sport i hvem som faktisk klarer å starte bilen og det er tydelig at den har sine favorittstartere. De siste gangene har den også vært velvillig til mine tapre forsøk, og har humpet av gårde med meg i det støvete førersetet.

"Hadde jeg hatt penger nok, skulle jeg gitt han fire ganger så mye timelønn, minst to dager fri hver uke, lang ferie, et nytt hus, ny bil og nye tenner." Jodie’s intense blikk viste en oppriktighet bak ordene som var nærmest rørende. José, mannen hun snakket om, var meksikaneren som jobbet på Doubletree. Han hadde jobbet der de siste årene som en altmuligmann, nettopp rundet 60 og var en mann det var umulig å mislike.

Med sin gebrokne engelsk og et stort smil som avslører en munn med kun en håndfull tenner som beveger på seg hver gang tungen kommer i veien, er det ikke alltid like lett å forstå hans velmente kommentarer. "Goood morning muchachas!!" roper han hver eneste morgen presis kl. 08.00, mens han står og lesset opp høy i trallene.

Han er så positiv man tvinges til å gå inn i seg selv og revurdere sin egen holdning til livets små og store nedturer. Selv med de tøffeste arbeidsager, lav lønn, seks dagers arbeidsuke, 17 barnebarn og 8 oldebarn, lyser det tannløse smilet hans opp enhver samtale. Hans morsomme kommentarer, oppriktige nysgjerrighet, vennlighet og respekt for dyrene, jentene og Carlos, sjefen, er rørende. Ivrig fekter han med armene, tegner på tavlen i stallen og forklarer at det ikke hjelper noe som helst om man er deprimert og lei seg, selv når livet er tøft. Problemene blir ikke borte og man vil bare støte andre fra seg. José mener løsningen er å se positivt på livet, på menneskene rundt seg og ikke minst på fremtiden.

Noen ganger kommer han bort til oss og trenger en hjelpende hånd. I dag skulle han lage et skilt for postbilen, samt flytte deler av gjerdet til kveget. Da han trengte en hjelpende hånd, rettere sagt en traktorsjåfør, stilte jeg velvillig min ikke-eksisterende traktorkompetanse til rådighet. Nå er det ikke alt José forstår, så han takket ærbødigst for mitt sjenerøse tilbud, sa "vamanos, let’s go, Trini," og kjørte oss ned til ettermiddagens arbeidsplass.

"Trini, nono, el tractore no breaks!!" José, sto på andre siden av veien og slo armene ut til siden, idet den gule traktoren presset skuffen mot den kraftige jernbanesvillen, som i en film med sakte fart, helt til vi hørte lyden av treverk som motvillig knakk og stokken ble borte mellom de store traktorhjulene. I førersetet satt jeg, som knapt har kjørt biler med automatgir, og fortvilet forsøkte å dra i alle spaker jeg fant for å få det store monsteret til å stanse.

Da den omsider stanset, kom José løpende med sitt tannløse glis og forklarte at traktoren ikke hadde bremser. Jadaså. Stokken var råtten og kunne ikke brukes likevel. Jeg fortsatte å heise opp stokker med traktoren hele ettermiddagen, som jeg i et tappert forsøk forsøkte å stable i en pen haug, som senere på dagen ramlet sammen så to av stokkene satte seg fast under den andre traktorens hjul….

Sannsynligheten for at jeg ville bli sparket som traktor-assistent påfølgende arbeidsdag så jeg på som rimelig stor…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende