Hva skjedde egentlig etter at auksjonen var avsluttet og jeg ventet på ukjente Patrick King? Hadde han funnet et sted jeg kunne sove og bo under kurset? Ble jeg kjent med noen? Overlevde jeg? Hvordan var det å se Ray Hunt i egen person? Turde jeg hilse på han?
Det var en helg jeg ikke vil glemme med det første. Aldri noensinne har jeg blitt tatt i mot på en slik måte som av Patrick King. Aldri noensinne har jeg lært, opplevd og hatt det utrolig gøy på samme tid. Minnene fra denne helgen vil jeg bære med meg lenge.
Jeg og Patrick ble raskt gode venner, spente som vi begge var på endelig å få se Ray Hunt. Etter at han hadde innlosjert meg i hestebilen jeg skulle bo i, vist meg rundt og presentert meg for deltakerne som allerede var kommet, hjalp jeg han med forberedelser før kursstart morgenen etter. Jeg tok mot til meg og gikk rundt til alle deltakerne, presenterte meg og pratet om landet, kurset og hestene deres. Bob Sagely, en trener som rir etter spanske doma vaquera prinsipper, var en av deltakerne. Jeg husker at jeg for mange år tilbake leste mange artikler han hadde skrevet og lagt ut på Internett. Overraskelsen var derfor stor når han kom bort til meg, presenterte seg, og sa at Patrick hadde fortalt om meg. Jøss! Dessuten var han salmaker, og alle de fantastisk lekre lærtingene han hadde laget, gjorde lommeboka ganske umedgjørlig hele helgen.
Middag med Ray
Jeg ble godt kjent med de som hadde stått på for å få Ray Hunt ut til Greensburg, en vennegjeng bestående av blant annet Patrick, Nichole, Barbara, Sean og C.J. Jeg ble raskt en del av gjengen, og når Patrick strålende fornøyd kvelden etter første kursdag kom bort til meg for å fortelle at de skulle ut å spise med Ray og kona Carolyn, og at han hadde spart en plass til meg, følte jeg meg privilegert og heldig. "Vi skal prøve å få et bord for oss selv," sa han og blunket lurt.
Slik var det at jeg første kveld satt på Texas Roadhouse, rundt et lite, bortgjemt bord i hjørnet, sammen med Patrick, Nichole, Barbara, Ray og Carolyn. Rays historier om gamle dager, om hans tid sammen med legenden Tom Dorrance og hans fortellinger om hester han hadde møtt i sitt liv, var fascinerende. Jeg diskuterte ivrig Australia med han og Carolyn, de hadde for mange år siden holdt kurs på flere kvegstasjoner og av alle ting hadde de holdt kurs hos noen jeg kjente i Rockhampton! Det ble en kveld fylt med gode historier, store porsjoner med god mat og mye latter og smil.
Ut i de sene nattetimer kjørte vi omsider tilbake til Westmoreland Fairgrounds, hvor jeg skulle bo i en lånt trailer og Patrick måtte sjekke at Rays hester hadde det bra. Med Big n’ Rich’s Save a horse, ride a cowboy, på radioen gaulet vi med, lo og skravlet om kveldens opplevelser, som for oss alle hadde vært mer enn vi noensinne hadde håpet på.
Tilbake på Westmoreland Fairgrounds hjalp jeg Patrick med å fôre og vanne Ray Hunts tre hester under en stjerneklar himmel, før jeg omsider hoppet til køys i mitt midlertidige hjem.
De følgende kursdagene var lærerrike og spennende. Vi gjentok første kveldens hyggelige middag, og spiste ute hver kveld sammen med Ray, kona og resten av kursdeltakerne. Det var en fantastisk opplevelse som jeg sent vil glemme.
Heldig
Her jeg sitter nå, faktisk flere uker senere, føler jeg meg heldig og privilegert som har fått lov til å oppleve alt som jeg gjorde denne helgen. Menneskene jeg møtte og minnene jeg har vil være med meg for lang tid fremover. Det er rart hvordan fire dager kan romme så mye nytt, gøy og spennende. Det var en intens helg, fylt il randen av herlige nye bekjentskaper, fantastiske, unike opplevelser og lærdommer jeg sent vil glemme. Mest sannsynlig var dette også min første og siste sjanse til å se Ray Hunt i live.
Likevel er det lite som er sikkert på veienblirtilmensdugår-reiser som dette - kanskje skjebnen fører min ferd forbi flere av hans kurs?
For mer info om hvem Ray Hunt er og hva jeg lærte på kurset, sjekk ut min hesteblogg på http://trine.hesteblogg.no