Det var med blandede følelser jeg hoppet på en ekspress-subway til Harlem i ettermiddagsrushet. Mens jeg sto der, som eneste hvite, presset sammen som sild i tønne med andre Harlem-innbyggere , grundig ristet av sporbyttene, med den skjærende lyden av hvinende bremser og engstelsen når lyset gikk av og på, tenkte jeg på ryktet denne “svarte” bydelen hadde fått opp gjennom årene. Var det sant? Fantes det bare gjenger med svarte på hvert hjørne? Var det slik at ingen hvite satte sin fot der? Eller var ting forandret? Kanskje det ikke var slik i det hele tatt?
Selv om jeg unnlot å ta opp kartet, puttet solbrillene godt ned i bagen, kneppet jaken og forsøkte etter beste evne å ikke stirre åpenlyst på disse fascinerende menneskene, var blikkene fra de andre passasjerene et sikkert tegn på jeg likevel ikke passet særlig godt inn.
Ved nest siste stopp var det kun en mørkhudet barnefamilie og jeg igjen i vognen. Da subwayen gjorde sin siste stans, lysene slukket og barnefamilien forlot vognen, reiste jeg meg og gikk opp trappene til Harlem.
Lovløshet
Hadde jeg trådt inn i en lovløs verden? Tunge skyer hang mørke og lave over bydelen. I bakgrunnen hørtes ulende sirener og en jevn dur av biler og ivrig bruk av bilhorn. Ungdommer sto samlet i store gjenger på hvert hjørne. De pratet, glodde og hørte på musikk fra en bærbar cd-spiller. Digre damer kom gående med hendene fulle av bæreposer. De stoppet og skravlet med hverandre. En gammel mann hinket av gårde på stokken sin. Tre unger kom løpende ut på fortauet, leende. En ung jente sto halvveis ute i veien og strakk hånden etter en taxi. Bilene suste forbi, tutende, hissige.
Om det ikke var en lovløs verden så var det i hvert fall en svart verden. Jeg følte meg fullstendig fremmed der jeg gikk stadig dypere inn i bydelen. Forbi basketballbaner med høye gjerder rundt, med ivrige svarte ungdommer kranglende om ballen, fantastiske grafittitegninger, skumle parkeringsplasser, og typiske leiligheter. Forbi kiosker med stirrende eiere, høylytte gategjenger og innbyggere som satt på trappene utenfor leilighetene sine og glodde åpenlyst på alle som gikk forbi. Store SUVer rullet sakte gjennom gatene mens musikken dundret fra høytalerne. Kun én hvit kvinne traff jeg på, annet enn meg selv. En eksentrisk, gammel dame med rullator, pludrende med en løshund av ymse slag som tasset langs fortauet.
Jeg valgte dessverre å ta i bruk kameraet ytterst sjelden. Jeg hadde allerede fått mer oppmerksomhet enn jeg ønsket selv. Følelsen av å vandre i denne bydelen var spennende, skummel, ekkel og nødvendig. Jeg vet det kanskje høres rart ut, men det var noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg ville se en annen del av New York, en del som ville vise en annen side av byen enn Broadway og Empire State Building.
Harlem viste det.
Jeg kastet meg på bussen retning downtown når mørket senket seg. Jeg måtte tåle mange blikk fra de andre svarte i den stappfulle bussen. Med bare dollarsedler og lite mynter, ikke nok til å betale for bussbilletten, fryktet jeg for at veien hjem ville bli en lang tur til fots nedover hele vestsiden av Central Park. Men for den gale, mørkhudede, kvinnelige bussjåføren var alt bedre enn ingenting. Her var det bare å legge på det man hadde for hånden og la det stå til, mens hun tutet og bannet og presset den skranglete bussen videre mellom tutende taxier og store, mørke SUVer med sotede vinduer.