Du tror det ikke før du får se det. Den velkjente morgentåka i San Francisco er ikke til å spøke med.

Før klokken var slått 06.00 satt jeg på sykkelsetet gjennom San Francisco’s gater i håp om å rekke den fantastiske soloppgangen på andre siden av Golden Gate broen. Nærmere 06.11 var det vel, ettersom jeg måtte springe inn igjen for å hente regnjakke. Ute hadde nemlig himmelens sluser åpnet seg og vannet fosset ned de bratte gatene. En perfekt dag for å ”Bike The Bridge.”

Jeg syklet i kapp med lyset. I morgentåka så jeg et sterkt lys blinke fra noe langt ute på sjøen i skumringsmørket. Sakte kom konturene av Alzatraz til syne og synet var helt i tråd med hvordan jeg så for meg den sagnomsuste øya.

God kondis tar lang tid å opparbeide, men er bemerkelsesverdig lett å miste. Det var derfor litt av en nedtur å føle hvordan hvert pedaltråkk var som å vasse i vann til magen. Det sved i muskler jeg knapt husket at jeg hadde og hjertet strevde med å tilføre nok oksygen til denne plutselige arbeidsøkten.

Samtidig med at San Franciscos gater sakte våknet til liv, nådde jeg begynnelsen på den berømte broen og syklet over. Jeg følte ingen ”Halleluja” opplevelse, men likevel et fascinerende byggverk, broen er bygget med menneskehender og er ganske unik i verden.

Etter noen seige bakker kunne jeg stige av og strekke på ømme muskler, mens jeg skuet utover et velkjent bilde jeg har sett på mang et postkort; Golden Gate broen, med San Francisco ruvende i bakgrunnen.

Tåka lå først som et tykt teppe over både bru og by og de mørke skyene snøt meg for soloppgangen, enda så fort jeg hadde tråkket gjennom gatene for å nå frem i tide.

Ja, jeg var der.

Sykkelturen endte i Sausalita, en småby på andre siden av Golden Gate-broen, med hus som klamrer seg fast langs den bratte åssiden for å få best mulig utsikt over San Francisco på andre siden av sundet. Her ble en kopp rykende fersk kakao og nybakt bagels fortært med intens nytelse, samtidig som forfrosne fingre og tær begynte å tine og våte klær og sko sakte tørket. Det var fortsatt tidlig morgen, og trøtte innbyggere var samlet på caféen med dagens avis eller bare for å slå av en prat med naboen. Stemningen var upåklagelig, og hele byen slo meg som et fantastisk lite samfunn å være en del av, kun en båttur unna de travle bygatene i San Francisco.

Fergen tilbake til bykjernen var en kald opplevelse, og mens jeg så den berømte broen i det fjerne tenkte jeg på at ”Bike The Bridge” konseptet ikke var noe jeg ville anbefale til pessimister, b-mennesker, utrente eller værsyke turister. Faller du ikke inn i den kategorien – så kan det kanskje hende du vil få en fin sykkeltur! J

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alcatraz er ikke hva publikum tror. Folk vil ikke høre sannheten om den omtalte øya og superfengselet som lå der. De spinner videre på saftige historier og myter om den lille øya få steinkast fra San Franciscos travle bygater…

Alcatraz er en myte som har fascinert mennesker over hele verden helt siden det ble lagt ned i 1963. Så fascinert er turistene at den lille øya daglig besøkes av mellom 8- og 10 000 mennesker. Hva som fascinerer er vanskelig å si. Alcatraz var for det meste brukt som en militærbase, og var kun føderalt fengsel fra 1934 til 1963. På denne tiden var det riktignok regnet som det sikreste fengselet i USA og huset noen av de mest notoriske forbryterene i USA. Hvem har vel ikke hørt om noen av de kjente fangene? Alfonso "Scarface" Capone, George "Machine Gun" Kellie eller Robert "The Birdman" Stroud?  

Alcatraz føles kun som et par steinkast unna San Francisco’s bygater, likevel er det en annen verden å ankomme den lille øya. Hvordan var det å være fange her? Hvordan var det for dem å kunne se det yrende bylivet, kanskje være i stand til å høre festligheter på dager som nyttårsaften og julaften? Hvis det ikke gjorde deg gal, måtte det ha satt tankene i sving. Noen må vel ha tenkt tanken på å rømme? Svømme i land, til frihet og et nytt liv i San Francisco’s gater?

Noen gjorde alvor av drømmene og rømte. 36 fanger forsøkte totalt å rømme "The Rock," som øya ble kalt. Alle ble pågrepet og satt i arrest på ny. Alle unntatt fem. Fem fanger som brukte måneder på å grave seg ut av cellene med et dusin t-skjeer. Til slutt hadde de alle fått løsnet hver sin lufteluke i cellene. De klatret opp lufterør til taket, skled ned et rør på utsiden og fant veien over gjerdet ved en vaktstasjon som ikke var i bruk.

De ble aldri funnet igjen. Noen sier at denne natten var den kaldeste noensinne, at de støtte på et stort isflak på sin svømmetur mot fastland og døde. Andre tviholder på troen om at de greide svømmeturen og overlevde.  

For de som ønsker å se et virkelig "super maximum security fengsel" i USA, finnes etterfølgeren til Alcatraz i Florence, Colorado. Dette fengselet er regnet som det tøffeste av alle fengsler i USA.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Cable Cars

Kjent for sine bratte bakker og antikke Cable Cars, som tar deg opp og ned den ene bratte bakken etter den andre, finnes det ingen bedre måte å gjøre seg kjent i San Francisco på. Hopp på en Cable Car og se hvor du havner! Utsikten er upåklagelig, og når man henger på utsiden med et krampaktig tak i håndtakene mens vognen når toppen av Hyde Street og faller ned på andre siden, føles det nesten som å kjøre berg- og dalbane midt mellom et kaos av turister som valser i gatene og utålmodige bilister mellom høye skyskrapere og eldre,  prangende murbygninger. En opplevelse!

Pier 39

Hvis du ikke vet hva som befinner seg på Pier 39 i San Francisco, er det på tide å finne det ut: Pier 39 er en hel brygge okkupert av sjøløver! De ligger på bryggene, sover, snorker, brøler, sloss og elsker. Alt mens turistene knipser det de er gode for og "åhh"-er for hver eneste bevegelse de gjør.

Ingen slik attraksjon er å finne uten en haug med tursitfeller. Pier 39 er forvandlet til en gate full av restauranter, souvernir-butikker, kaffebarer og alt annet en turist kanskje vil kunne tenke seg å bruke penger på. Alle spisestedene har dessuten den beste crabcake-sandwichen du får i San Francisco, så her er det bare kron og mynt som hjelper deg med valget når sulten gnager som verst.

Fishermans

At dette en gang var et enkelt fisketorg med et utvalg av små, hyggelige butikker, er vanskelig å forstå idet man skuer utover et hav av turistsjapper, alle med høylytt dunkdunk-musikk og pågående, utenlandske selgere som nærmest drar deg inn i butikken etter jakkekragen.

Dersom du finner veien gjennom et trangt smug langs rekken med restauranter, runder hjørnet på en stor, grå bygning og hopper over taukveilene som ligger på brygga, kommer du til torgets bakside; en liten del av havnen som få turister finner frem til. Og her finner du byens beste crabcake-sandwich, uten tvil! Billig, fersk og rett fra en lokal fisker. Her kan du stille og rolig nyte det yrende bryggelivet, med den jevne summingen av turistfellene like rundt hjørnet.

 8-11 november 2006

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sitter på Amtraktoget Calfornia Zephyr. Igjen. I Grand Junction gikk jeg i mai 2006 av det samme toget. Livet på Doubletree Horse Farms i Colorado er over. Nå er jeg på vei videre. Vestover. Mot nye, ukjente eventyr.

Det skulle altså ta seks måneder før jeg fortsatte denne reisen. Oppholdet på Doubletree Horse Farm i Colorado ble lengre enn planlagt, men aldri langt nok. Det var et fantastisk, lærerikt, spennende og morsomt halvår jeg sent vil glemme.

Nå sitter jeg på Amtraktoget California Zephyr. I utsiktsvogna. Store vinduer på hver side, behagelige seter vendt mot vinduene, som nå kun viser gjenskinnet av meg selv i lyset fra datamaskinen. Jeg hører på Dire Straits og tenker på at sirkelen er sluttet. Calfornia Zephyr var toget jeg tok fra Chicago til Grand Junction i Colorado for seks måneder siden. Da Carl hentet meg i en sliten truck med "Doubletree Horse Farm"-logo og en gammel hestehenger og kjørte meg gjennom ørken og Adober til ranchen som skulle bli mitt hjem og arbeidssted i seks måneder. Nå sitter jeg på California Zephyr igjen. På vei videre. Vestover. Hva venter meg der fremme?

Igjen er jeg på reisefot. Veien er målet. Så langt har denne reisen vært helt fantastisk. Mitt lengre enn planlagt seks måneders lange opphold på Doubletree har vært et av mine aller beste valg. Jeg har nytt hver eneste dag på Doubletree, jobbet med det jeg brenner aller mest for hver eneste dag, lært enormt mye, både om hestetrening, konkurrering, avl og oppdrett og om livet generelt. Jeg har fått venner som jeg aldri vil glemme og alltid holde kontakten med. Ikke minst har jeg lært utrolig mye om livet generelt, om å gi og ta, om å omgås alle slags mennesker (og hester!) og om meg selv. Jeg har lært mer om hvor brutalt liv rundt oss kan forsvinne, jeg har lært å inngå kompromiss med meg selv, dempe sinnet og staheten og noen ganger være villig til å gi mer enn jeg får.  Jeg har lært å være mer ydmyk, men også å stå opp for meg selv, være selvsikker og tørre vise hva jeg faktisk kan.

Dagene på en ranch i Colorado er langt fra et liv i palmesus og dus. Det er tidlige morgener, hardt arbeid hele dagen, syv dager i uken og sene kvelder. Det er ofte et liv som tiltaler de fleste i tankene, men i praksis er det tøft og hardt. Dårlige boforhold, som jeg har delt med et tosifret antall mus, store, hårete edderkopper, som har det med å dukke opp i foldene i dusjforhenget eller i vasken hvor de ikke greier å komme opp og andre premenstruelle, humørsyke lærlinger jeg ellers aldri ville truffet på.

Men når det er som en feber, når du aldri blir tilfredsstilt før du sitter i salen og trener hest etter hest, når du elsker hvert sekund du arbeider med disse fantastiske dyrene – da er alt arbeidet verdt det. Når man våkner opp hver morgen til en fantastisk soloppgang og ser Rocky Mountains-fjellene i det fjerne som i nattens mørke har fått et hvitt teppe strukket over toppene, kan man lure på om det i det hele tatt finnes noe bedre liv?. Ingen frykter, ingen bekymringer, annet enn hverdagens arbeidsoppgaver, helgenes sammenkomster og annet stort og smått som egentlig ikke betyr så mye.

Hvem kan vite hva som ligger fremfor oss? Hvem kan vite hvem vi vil møte, hva vi vil gjøre, hvor vi vil gå, sove, spise, drømme, jobbe, leke? Toget rister og høylytte amerikanere roper til hverandre. Noen knasker potetgull, andre leser i en bok. Jeg er på vei til San Francisco. Så Los Angeles, Fiji og Australia. Hva venter meg der fremme? Noen ganger hadde det vært spennende å vite. Eller kanskje ikke? Er det ikke litt av spenningen, å ikke vite hva som venter oss? Noen ganger må vi ta hver dag nettopp slik den kommer til oss, med regnvær eller solskinn, vond rygg eller fremmed land.

Alt jeg vet nå er at jeg sitter på California Zephyr med en liten backpack, min australske cowboyhatt, datamaskinen min og kamera med fulle batterier. Jeg vet at jeg nettopp har avsluttet et kapittel i livet som har vært fantastisk lærerikt og spennende. Jeg vet også at jeg er klar for fremtiden. Rustet for nye eventyr. Med spisset blyant og skarpt blikk skal jeg skildre den videre reisen etter beste evne. Takk til alle dere som leser og følger med, gir kommentarer og sender mail. Jeg setter stor pris på det!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende