Man er ikke riktig Cowgirl før man har vært på kvegauksjon i Colorado for å kjøpe/selge kveg!

Spente står bøndene og sikler på kyrne som drives inn i auksjonsringen. Eksteriør og kjøttmasse er viktige stikkord.

Noen jakter på gode avlskuer, andre melkekuer. Hestetrenere som Carl er på plass for å kjøpe og selge små, atletiske kveg de bruker for å trene hestene på kveg.

Bildet levner vel liten tvil om hvor grepet man blir av øyeblikket idet man sitter på hesteryggen og kontrollerer både hest og hvor kalven går? Én hest og en rytter – samme tanke…

For mer info om hest, kveg og kvegarbeid, sjekk ut hestebloggen min på http://trine.hesteblogg.no

Howdy!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Høsten var kommet til vestlige Colorado. På mektige Grand Mesa var det meldt snøstorm. Jeg og Annette tok opp jakten på vinteren. Med godt humør, sommerdekk, tillatelse fra sjefen og fulladet kamera var vi rustet for vinterlige eventyr. Her følger en bildedokumentar om vinteren vi fant, og hva vi gjorde med den.

Jaggu snør det ikke i Colorado!

Kor ble no veien av?

Ingen post i dag…

Kort stopp for å ta bilder. Irriterende mange som var sikre på at vi hadde sklidd ut av bilen og havnet i grøfta uten å egentlig mene det….

Hva er det vi ser på jordet? En elg?!??

Snow Wire…

Portveien 2(hundreogtrettini)

En glad turist fra Tennesse!

Hit, men ikke lenger… Selv ikke for hardbarka Vikinger er sommerdekk på slikt føre å anbefale…

The Coffe Barn var stedet å gjennopplive visne fingre og tær…

Vinteren tar grep om de siste høstfargene…

Nede i lavlandet holder fortsatt høsten stand. Takk til Grand Mesa for smaken av vinter! Det vil bli 12 måneder til jeg opplever den igjen….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er Halloween-feiring i Paonia, en liten småby i Colorado ved foten av Rocky Mountains-fjellene. Tradisjonsrike villaer ligger på rekke og rad langs hovedgaten. Store eiketrær rasler med løvet i vinden. På bakken lå et teppe av visne blader. Utskårne gresskar lyste opp på verandaer og det tannløse gliset til mange av dem så mer hyggelig ut en skremmende.

Haloween er kjøpepress og markedstull i Norge, men i USA er det en godt bevart tradisjon. Det er en unnskyldning for mindreårige til å knaske godteri og gjøre fantestreker, for de eldre å samles for fest og moro. Å kle seg ut er vel så viktig; det er hekser og magedansere, gentlemen og spøkelse.

Passende antrekk

Min beskjedne garderobe satte visse grenser for kveldens antrekk, idet jeg og Syneva gjorde oss klare til å delta på årets Halloween-happening i Paonia for de som følte seg litt for gamle til å løpe fra hus til hus og kaste egg. Den australske cowboyhatten lyste mot meg som en velsignelse og antrekket sto plutselig klart; Det måtte bli cowgirl. Etter seks måneder rundt hester og kveg hele dagen, var det lite annet som passet. Antrekket var dessuten klart. Lekre, røde rodeochaps fikk jeg låne av Syneva, klirrende sporer med tannhjul like store som en snuseske sørget Carl for, hullete arbeidshansker hengende ut av bukselomma kunne jeg selv stolt finne frem. Med Syneva som sexy magedanserinne var vi et ganske uvanlig par.

Sceneshow og kåringer

Selv med innleid livemusic var det Tracey, Synevas kusine, som stjal sceneshowet denne kvelden. Hun er låtskriver og gitarspiller og hennes egenkomponerte låt om uteliggeren i Wisconsin hadde noen av den beste lyrikken jeg har hørt. Med dyp rockestemme og gode gitarfingre fikk hun dessuten vist seg frem som en fantastisk sanger.

Jesus var tilstedet og vant prisen for mest oppfinnsomme kostyme. Jegeren som hadde satt et utstoppet reinsdyrhode på sitt eget hode og kamuflert seg selv med en orange regnfrakk, vant årets merkeligste kostyme, og skremte hver eneste gjest som kom, der han stille trådte frem fra mørket uten å si et ord. Gentlemannen Nick, med hvit dress og hatt, gjorde mange jenter mo i knærne, Dracula skremte ingen denne kvelden, magedanseren med ekstra padding rundt magen og en for anledningen meget synlig rumpesprekk fikk frem latteren hos de fleste og hva Joseph gjorde med en rød bøtte på fikk vi aldri svar på.

var tilstedet og vant prisen for mest oppfinnsomme kostyme. Jegeren som hadde satt et utstoppet på sitt eget hode og kamuflert seg selv med en orange regnfrakk, vant årets merkeligste kostyme, og skremte hver eneste gjest som kom, der han stille trådte frem fra mørket uten å si et ord. Nick, med hvit dress og hatt, gjorde mange jenter mo i knærne, skremte ingen denne kvelden, med ekstra padding rundt magen og en for anledningen meget synlig rumpesprekk fikk frem latteren hos de fleste og hva Joseph gjorde med en rød på fikk vi aldri svar på.

I nattens muml og mørke

På vei hjem virket gatene forlatte. De eneste som var ute på denne tiden, var en håndfull rådyr som gresset stille i hagene. Noen gresskar lyste fortsatt på mørklagte verandaer. Over den smale trebroen kunne vi se hvordan månen ga gjenskinn i det mørke elvevannet. Vi tok den bortgjemte kanalveien hjem. Jeg hadde mistet de slitne arbeidshanskene mine, men det gjorde ingenting. Vel hjemme så vi på en forferdelig film med en veldig ung Tom Cruise i hovedrollen; “Wannabelordoftherings” tror jeg den het, ikke verdt å se. Men Haloween i en liten småby i Colorado er vel verdt å få med seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Glemt er den velkjente tidsklemma jeg stadig vekk befant meg i hjemme i Norge. Tiden strakk aldri til, ærender måtte planlegges ned til minste detalj, samvittigheten gnaget over den minste lille ting jeg aldri rakk. Jeg strebet etter noe fremfor meg, noe jeg aldri nådde, men som jeg trodde jeg trengte for å være tilfreds. Ranchlivet i Colorado er i ferd med å lære meg å være tilfreds med ting som de er. Jeg nyter øyeblikket, lever i hvert nu som kommer, samvittigheten gnager ikke lenger.

Materalismen som regjerte livet i Norge finnes ikke her borte. Budsjettet er langt under hva jeg noensinne har kunnet klart meg på i Norge, likevel savner jeg ingenting og trenger ingen ting i like stor grad som hjemme.

For de av dere som lurer på hvor jeg befinner meg og hvorfor, er jeg for tiden lærling på Doubletree Horse Farms i Colorado. Dette er en stor gård med oppdrett og trening av reining- cutting- og working cow-hester og er en veletablert og velrespektert westernstall. Her trener jeg unghester og rir eldre, velutdannede konkurransehester for å utvikle meg selv til en bedre rytter og hestetrener. Dagene begynner mellom 05.00 og 07.00 og ender ofte sent. Jeg arbeider syv dager i uken og tjener kun nok til livets opphold. Men hva gjør vel det når man står opp 04.00 til dette synet hver morgen?

Såfremt de ukentlige stormene ikke befinner seg rett over oss, har jeg flyttet mitt soverom ut i friluft. Selv om det nærmer seg høst med store skritt er dagene her fortsatt så varme at vi slutter all jobb midt på dagen og tar en lang siesta. Deler av Vest-Colorado er preget av et ørkenlignende landskap, som setter sitt preg på nettene ved å bre et kuldeteppe over hele området. Med fem tepper og en sovepose beregnet for australsk sommer er det likevel lite som kan måle seg med å sove utendørs.

Selv om dette er midt i en reise, har jeg befunnet meg på samme sted ganske lenge nå. Jeg føler at jeg passer inn og trives veldig godt. Jeg tar del i hverdagslivet på en ranch i Colorado, og får føle virkeligheten på en slik plass. Det er dette som er å reise. Å oppleve en annen kultur fra innsiden, møte menneskene, ta del i arbeidet, føle stemningen og være med på avgjørelsene. Man lærer mye om kulturen, men enda mer om seg selv.

Plutselig finner man egenskaper man ikke visste man hadde…

I tre måneder har jeg bodd sammen med tre andre jenter i alderen 18-25 år. Vi har bodd, jobbet og vanket sammen hver eneste dag og vi er fortsatt gode venner. Man gir og tar for å få ting til å fungere. Gir klar beskjed når det er ting man mener må forandres, men ser gjennom fingrene på en rekke andre ting. Nå har jeg aldri vært gift, men kan se for meg at dette samboerskapet er som å være gift med tre stykker du faktisk ikke ønsket å gifte deg med… Likevel kan arrangerte ekteskap gå gode tider i møte, dersom man respekterer de andre partene…

Enn så lenge møter jeg morgenen med et smil. Jeg er lykkelig, tilfreds og veldig veldig takknemlig for muligheten til å oppleve denne verdenen. En dag sier visumet stopp og jeg må forlate alt her borte. Da håper jeg at minnene og bildene vil hjelpe meg med å huske hvor fantastisk dette oppholdet var, og ruste meg til nye eventyr, enten om det vil være innenfor Norges grenser eller andre steder i denne vide, store verdenen.

Jeg vil aldri glemme det gode ranchliv i Colorado…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvor er de snødekte fjelltindene, de frodige skogene og de gresskledde åsene? Alle de praktfulle postkortene jeg rasket med meg allerede på toget – bilder av fantastiske fjell, canyons, elver og dyreliv – det er lite som minner om dette stedet og området rundt. Min illusjon om Colorado Rocky Mountains forsvant sammen med den første støvstormen…

Doubletree, ranchen som vil bli mitt arbeidssted de neste månedene, ligger midt i et tørt, ørkenlignende landskap hvor ingenting gror uten menneskelig hjelp…. Fra 25 mai og i minst et par måneder fremover skal jeg arbeide her som lærling. Doubletree Horse Farms er et komplett stutteri for oppdrett av quarterhester, samt en reining, cutting og working cow horse-stall. Her skal jeg jobbe, slite, svette og streve, lære veldig mye, ri gode hester og bli flink!

Doubletree ligger noen få kilometer fra Delta, en erketypisk småby i Colorado. Her finnes både Taco Bell, Wendys Old Fashioned Hamburgers, KFC, Burger King, Dairy Queen, Subway og McDonalds samlet rundt én og samme parkeringsplass, så det er ingen grunn til å sulte selv om man lever på stramt budsjett.

Enorme Wall-Mart er plassert litt i utkanten av Delta, for å få plass til den enorme parkeringsplassen. Wall-Mart er en ganske unik oppfinnelse – her har amerikanerne stappet alt man trenger for å leve under ett og samme tak. Jeg er sikker på at man kunne levd et helt liv uten å handle andre steder enn på Wall-Mart. Hyllene som står sirlig plassert ved siden av hverandre i en nærmest endeløs rekke, byr på alt fra møbler, planter, mat, klær, medisiner, kjøkkenutstyr, sko og alt annet man måtte trenge en eller annen gang i løpet av livet.

Byen deles i to av et velbrukt togskinnespor hvor kulltog og godstog tuter seg gjennom byen hver formiddag og ettermiddag. Da stopper all trafikk opp de 10 minuttene det tar for toget å passere og tutingen fra disse togene kan høres helt fra Doubletree, 10 minutters kjøretur unna.

Ellers består hovedgaten av en håndfull lyskryss, Drive In-banken på hjørnet, kinesiske, meksikanske og erkeamerikanse restauranter, noen små-butikker, bruktbilsjapper, bensinstasjoner og Food and Fence Supply, den store butikken som sørger for alt gårdbrukeren trenger og litt til.

På Doubletree Horse Farm har jeg faktisk fått mitt eget krypinn. Ordet hus er kanskje ikke det første man tenker på når man kaster et første blikk på "Brakka." Kort forklart minner det om to store campingvogner stiftet sammen med en brakke på midten. Det stemmer godt med følelsen jeg fikk første gang jeg gikk gjennom huset for å se meg rundt: Det var som å være ombord på en båt. Det skvalpet og gynget under meg, og første kvelden rullet jeg bokstavelig talt ut av sengen. Nå, derimot, ser skuta ut til å seile på roligere sjø, og jeg ligger stødig i senga hele natten gjennom.

Brakka er en samling av selvsnekrede rom for uten noen form for estetikk. Noen dører har jeg ennå tilgode å åpne. Historiene om spøkelser i nabosoverommet blir fortalt av alle som en eller annen gang har sovet i Brakka. Rare lyder, banking og hamring og mus er det nok av, men spøkelser har jeg ennå tilgode å se…

En av beboerne i Brakka….!

Utsikten derimot, er det ingenting å si på. Hver morgen åpner jeg døren til en skyfri morgen, og en fjellrekke med snødekte tinder i det fjerne som bader i morgensolen. Sammen med en frisk, kjølig luft fra natten, lyden av gresshopper som spiller, hester som vrinsker i det fjerne og fugler som synger i treet ved siden av, kan man egentlig be om mer?

I den lille brakka nederst til høyre i bildet bor jeg…!

Utsikten er derimot upåklagelig!

Colorados landskap er mangfoldig og annerledes. Her finnes ørken, ødemark, høye fjeltopper, prærier, skogkledde åser, vann, elver og tørre Adober, månelignende landskap med ruvende sandtopper og tørrlagte raviner. Dersom man vet å passe seg og unngår tiden rett etter noen av de sjelden regnfallene, er Adobene et perfekt landskap for å la hestene få strekke på beina og bruke muskler opp de bratte åsene. Av alle steder i Colorado, ser jeg likevel ut til å ha valgt meg det tørreste, flateste, varmeste, mest støvete og vindfulle stedet i hele staten. Typisk.

Det kryr av små villkaniner her. Uredde spretter de over veien i tide og utide. Slanger finnes det flere typer av, men enn så lenge har jeg kun sett et tomt slangeskinn og en død slange som hadde viklet seg inn i en høyball Carl presset på jordet. Hodet ble kappet av og den lange, tykke slangekroppen stikker nå ut av den hardtpressede høyballen som et skrekkens eksempel for andre slanger…

Ute i Adobene finnes det coyoter, antiloper og spretne rådyr som er umulig å holde følge med, selv om man rir og qarterhesten går for å være verdens raskeste hest på korte distanser. Jeg har forsøkt et par ganger, men alt jeg ser er støvet av dem og en triumferende holdning idet de stopper på toppen av en Adobe og ser tilbake på meg og hesten som svette og andpustne må se oss slått lenge før målstreken.

Å jobbe med hest i utlandet er langt fra en enkel jobb. Det er lange dager utendørs i stekende solskinn. Her nede viser gradestokken midt på dagen 40 grader i skyggen. Arbeidet er hardt og slitsomt, og dagene har ingen ende. Lønna er så lav at det er til å le av. Brakka jeg bor i koker hver ettermiddag i mangel av skikkelig luftning og uten egen bil er man lite mobil, og får ikke gjort så mye annet sprell.

Men for meg er ikke dette bare en stor og viktig del av det å reise. Det er å reise. På denne måten får man mulighet til å ta del i en hverdag og oppleve en livsstil som man ellers bare ville sett fra utsiden, eller fra vinduet av en Greyhoundbuss eller leiebil. Man blir kjent med mennesker man ellers aldri ville møtt, man arbeider sammen med personligheter man er nødt til å lære seg å samarbeide med, enten man liker de eller ikke. Man lærer en annen kultur å kjenne fra innsiden, noe som for de fleste reisende er det ultimale målet.

Så la det bare komme – hardt arbeid, lange dager, kummerlige boforhold, ingen fritid, stekende sol, nye bekjentskaper, opplevelser og masse ny lærdom. Jeg er klar!

"Grab life by the Horns"

      -Dodge-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En togtur regnet som en av Nord-Amerikas aller flotteste jernbaneruter. Neste del av reisen skulle gå fra Chicago til Grand Junction i Colorado med California Zephyr.

Am-Trak – Amerikas største togselskap, subsidiert av staten, er ifølge faste tog-brukere i ferd med å bli historie. Togene er halvfulle og prisene stive. Vedlikeholdet er dyrt, og det er lite å tjene på passasjertogene. USA er billandet fremfor noe. Hvem møter man på disse togene, hvorfor tar de toget, og hva har vi i vente? Jeg grublet over dette mens jeg stampet i kø sammen med et hundretalls andre mennesker på stasjonen til Californian Zephyr i Chicago, og ladet opp før kappløpet langs perrongen for å kapre de beste vindusplassene.

Jeg presset meg frem til en ledig vindusplass, bekymret meg litt over at ryggsekken min var for tjukk til å passe i hylla over stolene, men etter ti minutters ivrig hamring fikk jeg tilslutt presset den gjennom. Mens toget rullet ut fra Chicagos mest bortgjemte togstasjon, regnet pisket på rutene og lyden av ivrige reisende som var i ferd med å slå seg til ro, tenkte jeg på hva som ventet fremfor meg. Jeg var på vei til ukjente Doubletree Horse Farm, et komplett stutteri og treningssenter for ulike western ridegrener, deriblant reining, cutting og working cow horse, beliggende nær Delta, Colorado. Jeg visste lite om stedet, og enda mindre om Carl Wood, eieren av gården, som skulle møte meg på togstasjonen i Grand Junction om 27 timer og 45 minutter.

Am-trak viste seg å være en veldig behagelig måte å reise på. Det fine med tog, fremfor omtrent enhver annen form for transport, er muligheten til å forlate sin sitteplass og vandre opp og ned de brede vognene. California Zephyr hadde dessuten to middagsvogner, én snack/lunsjvogn, samt en utsiktsvogn hvor glassvinduene dekket omtrent hele taket og sidene. Her fantes komfortable stoler som vendte mot de store vindusflatene, behagelig musikk, og TVer i hvert hjørne.

Togturen ut fra Chicago var lite begivenhetsrik. Et flatt, nærmest endeløst landskap strakte seg fra skinnene og til horisonten i det fjerne, kun avbrutt av brede motorveier hvor ensomme vogntog mest minnet om små fyrstikker i sakte bevegelse.

Den første ettermiddagen og kvelden krysset vi Missisippi og præriene i Iowa. Men det var først når jeg ble vekket av de første strålene fra en praktfull soloppgang morgenen etter, at landskapet begynte å forandre seg. Idet vi rullet inn på stasjonen i Denver kunne jeg se høye, snødekte fjelltopper i det fjerne. De neste timene skulle toget frakte oss gjennom mektige Rocky Mountains.

Da vi forlot Denver, begynte bestigningen av Rocky Mountains. Det fascinerende Coloradiske landskapet var variert og spennende, og selv med dårlig fotoutsikt gjennom dobbelt glass med togvinduer, jobbet batteriet i kameraet på spreng for å holde følge med de vakre motivene som fløt forbi; åsene som var dekket med skog, flate præriesletter, tørre fjell med utrolige steinformasjoner og majestetiske, snødekte fjelltopper. Det var ikke uten grunn at California Zephyr ble kalt Nord-Amerikas vakreste togreise.

Hjertet banket litt fortere idet jeg så Am-trak-toget forsvinne ut fra stasjonen i Grand Junction. Det var så varmt at svetten rant nedover ryggen og jeg savnet allerede den kjølige luften fra airconditionen på toget. Jeg satt på en vindusavsats akkurat der hvor trærne foran parkeringsplassen kastet en smal stripe med skygge. Jeg visste ikke helt hvem jeg skulle se etter, eller om han hadde rukket å få bekreftelsen min på når toget ankom Grand Junction. Carl Wood, eieren av Doubletree Horse Farms, skulle plukke meg opp fra togstasjonen, i alle fall hvis han hadde fått bekreftelsen på at jeg faktisk kom.

Det var derfor med stor spenning jeg betraktet alle som gikk forbi. Sakte begynte stasjonen å tømmes for folk.

“Hi, are you Trina?” En eldre mann med rutet skjorte, jeans, skinnende beltespenne, støvete boots og cowboyhatt sto fremfor meg og presenterte seg som Carl Wood. Få minutter senere befant jeg meg i en skranglete Pickup på vei ut av byen, mot en ukjent fremtid.

Vi forlot frodige Grand Junction og fortsatte i retning den lille byen Delta, ca. 30 miles østover. Tørt, ørkenlignende landskap dukket opp på hver side av veien og så langt øyet kunne se fremfor oss. I bakgrunnen reiste mektige åser seg, og enda lenger bak; en fortsatt snødekt fjellkjede. Colorado, slik jeg forestilte meg, med frodige, skogkledde åser, prærie og elver med krystallklart vann, virket som en fjern drøm. Det eneste som gjorde at ting grodde i dette området, var de milelange rørene som var lagt fra fjellene og ned til lavlandet for å holde de tørre jordene fruktbare nok til å holde kveg og hester gående der.

Etter en times kjøring fikk jeg øye på et stort skilt i veikanten som viste at Doubletree Horse Farms var neste avkjørsel til venstre. Vi svingte inn på en humpete grusvei og fortsatte et par kilometer innover. Fremfor oss lå et komplett stutteri og treningssenter for western konkurransehester, som de neste månedene skulle bli mitt nye hjem og arbeidsplass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende