Mine få timer i denne byen ga meg ikke tid til å se stort mer høye bygninger, tutende biler, rare mennesker og den mest bortgjemte togstasjonen jeg noensinne har lett etter.

Etter å ha spurt fire forskjellige mennesker, og ingen visste hvor togstasjonen var, begynte jeg å bli rimelig sliten. Jeg var nettopp kommet meg av nattbussen fra Greensburg, Pennsylvania, sliten, sulten, varm og svært lettet over vissheten om at jeg aldri ville møte min hostende, parfymeduftende, musikkelskende sidemann igjen.

Det jeg så av Chicago, mens jeg tok knekken på et par timer der i påvente av at California Zephyr var klar til avgang, var innsiden av Subway på hjørnet av bussterminalen, et par høyhus med blankpolerte vinduer, en flokk polerte, dresskledde menn med hver sin sorte lærkoffert, en stor bortgjemt togstasjon, med det største amerikanske flagget jeg hadde sett hittill, samt gater overfylt av tutende, hissige biler på vei mellom de grå by-bygningene.

Togstasjonen – umulig å finne.

Mine observasjoner fra denne byen er lite å skrive en reiseskildring på, så jeg lar være.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er rart det der, hvordan alt har en ende når man er ute å reiser. Enten man skal videre eller hjem så innebærer det alltid farvel – farvel med familie og venner hjemme, eller farvel med mennesker man møter underveis.

Det var rart å si farvel til menneskene jeg hadde møtt denne helgen på kurs med hestetrener Ray Hunt. Det føltes som om jeg hadde kjent noen av dem i en evighet – som om vi nettopp hadde tilbrakt hver eneste dag i tre måneder sammen.

F.v. Patrick, Ray Hunt, Hest, Nichole, Carolyn (Rays kone) og Barbara. Vil du lese mer om kurset og andre hestelige opplevelser, besøk gjerne http://trine.hesteblogg.no

Etter mange klemmer, utveksling av adresser og ansikter som måtte foreviges, befant jeg meg etter mørkets frembrudd i den enorme SUVen til Barbara, en av kursdeltakerne og nær venn av Patrick. Hun hadde tatt meg med på en rundtur i nærområdet, gjennom rekker med gårder og små præriehus som er vanskelig å oppdage fra et Grehound bussvindu. Like før vi hadde tatt farvel med alle hadde vi dessuten spist middag på Pepperwood Grill sammen med Ray Hunt og kona Carolyn, Patrick, Nichole, Ken, og C.S. I baksetet lå de to ryggsekkene mine pakket så fulle at sidene bulte ut som kamelrygger. Da bussen kom, hjalp hun meg bort med sekkene og tok farvel. Øyeblikket etter befant jeg meg i en mørk Greyhound-buss på vei mot en ukjent fremtid.

Det er lite som rokker meg ut av balanse. Imidlertid var de to buss-stoppene på turen fra Greensburg til Chicago en prøvelse for en fersk nattbuss-reiser. Fra kl. 10.25 til 00.15, var det stopp i Pittsburg. Stasjonen var overfylt med mennesker i alle størrelser, fasonger og klestyper. Majoriteten bar riktignok str. XL, og køen foran den døgnåpne pizza-pølse-hamburger-kiosken, virket nærmest endeløs.

Kl. 02.40 kjørte vi inn på bussterminalen i Cleveland. Først kl. 03.45 gikk bussen videre. Den som ville ha plass på bussen måtte stille seg i kø allerede idet vi ramlet inn på terminalen. Bussen var overbooket, og sistemann i køen ville måtte vente på neste buss. Den som lot Ole Lukkøye uforstyrret drysse sitt sovepulver over dem, var fortapt. På bussterminalen i Pittsburg kl 02.00 om natten er man sin egen lykkes smed og alle som henger med hodet og puster dypt får seile sin egen sjø.

Det er fascinerende hvordan noen mennesker uten problemer faller i dyp søvn på disse nattbussene. Med pute, ørepropper, et par sovetabletter og øyemaske skifter de på den trange doen bakerst i bussen til en romslig pyjamas og krøller seg sammen i setene sine. Kort tid etter må de sovende kroppene ømt pirkes borti for å holde snorkingen på et respektabelt nivå.

Natten gikk sakte over til dag, og det var med lettelse jeg så solen skli opp fra horisonten i det fjerne og kaste sine første stråler gjennom bussvinduene. Etter en kort rastepause på en veikro, hvor parkeringsplassen var overfylt med glinsende vogntog, var følelsen av gårsdagens farvel kun et fjernt minne. Dagen var ung, sinnet var lyst, kaffen god, sterk og varm og solen skinte fra en skyfri himmel. Dette var livet! På vei mot en ukjent fremtid, ukjente steder og mennesker jeg aldri hadde møtt, uten andre forpliktelser enn reisen i seg selv, føltes livet fantastisk! Hvem vet hva som ville vente meg der fremme. Jeg hadde ingen intensjoner om å liste opp konsekvensene eller alle tenkom og hvahvisene. Uansett hva som ventet, var jeg klar!

Vogntog parkert en tidlig morgen ved en veikro noen timer sørøst for Chicago.

Da den skyfrie himmelen ble fylt med mørke skyer idet vi nærmet oss Chicago, og det tomme setet ved siden av meg ble fylt med en ung svart gutt og hans tre store bager, som han ikke kunne putte i hyllen ovenfor, slik som alle oss andre, var ikke den fantastiske fremtiden like så fantastisk lenger. I tre timer satt jeg skvist mellom vinduet og denne gutten, son hørte på rapmusikk så høyt jeg kunne føle den tunge dunkingen fra bassen. Parfymen han hadde tatt på for anledningen var stram og luktet som gammeldags, sterkt parfymert såpe. Med en serie rallende hostekuler og et stirrende blikk hver gang jeg forsøkte å snu hodet i hans retning for å på en eller annen måte forsøke å signalisere at han gjerne kunne holde seg for munn når han hostet som verst, eller i hvert fall snu seg bort fra meg – endte jeg opp med å stirre intenst ut på regneværet og kaoset på veien inn mot Chicago, mens irritasjonen steg, kaffen var kald for lenge siden, magen lagde pinlige nåerjegsulten-lyder og tankene var like dystre som været utenfor.

Natten ombord på en Greyhound-buss var over. Jeg hadde overlevd. Såvidt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende