Ville mitt dyrebare kamera og tilhørende utstyr komme til rette igjen, etter å ha blitt gjenglemt i en taxi i Greensburg, Pennsylvania? Hvordan skulle jeg komme meg til Westmoreland Fairgrounds, ca. 30 miles fra motellet? Hvis jeg i det hele tatt skulle greie å komme meg til kursstedet, hvem var egentlig Patrick King, mannen som skulle møte meg der samme ettermiddag kl. 16.00?
Etter å bokstavelig talt ha fråtset i motellets spissåmyeduvilforkostbuffet, samt stappet bagen full av bagels, små smør- syltetøybokser, sukkerposer og teposer, med den velvillige resepsjonisten som ikke kunne få sagt mange nok ganger hvor imponert hun var over hvor fantastisk tøff jeg var som skulle reise til Colorado helt på egen hånd, det hadde hun aldri turt, og hadde datteren hennes på 21 år gjort noe lignende, hadde hun låst henne inne og kastet nøklene – da våknet omsider en av fyrene jeg hadde delt taxi med fra togstasjonen til motellet, og kom for å spise frokost. Han skulle også videre, nærmere sagt til et motorsykkelverksted like utenfor Greensburg, der hans nyrestaurerte Harley Davidsson sto og ventet på han. Westmoreland Fairgrounds lå kun noen få miles bortenfor verkstedet, og da han på ny ringte etter taxi, forsikret jeg meg om at den hadde plass til en blid jente og noen ekstra bager. Westmoreland Fairgrounds var neste stopp!
Gledelig gjensyn
Da taxien kom, må jeg innrømme at en liten tåre ble felt. Ut av taxien steg en ung gutt med taxiuniform og et stort smil. I hendene bar han en sort, liten veske. Mitt kamera! De hadde funnet kameraet sent i går kveld, alt lå urørt på sin plass og ingen ekstra bilder var blitt tatt. Min øyensten skulle aldri slippes ut av syne igjen.
Da taxisjåføren slapp oss av ved motorsykkelversktedet hvor en min taxikamerat ble hjertelig gjenforent med sin blankpolerte Harley, kunne jeg såvdt skimte Westmoreland Fairgrounds på andre siden av dalen. Det ville bli en lang gå-tur, men jeg aktet ikke å bruke mer penger på taxi, selv om turen til motorsykkelverkstedet ikke hadde kostet meg mer enn en symbolsk sum. Idet den hyggelige mannen forsvant nedover veien på sin nypolerte Harley og taxisjåføren satte seg i bilen for å kjøre videre, sto jeg der med sekkene mine og lurte på om den raskeste veien til the Fairgrounds kanskje var rett over jordene fremfor meg. Den unge gutten stoppet, tenkte seg om et øyeblikk og gikk så ut av taxien. “Eh, Miss, were you going to the Fairgrounds?” Jeg nikket. Han så mot de store bygningene på andre siden av dalen. “Jump on in, I’ll get you there. It won’t cost you anything.”
Slik sto jeg da omsider ved Westmoreland Fairgrounds.
Venting på Westmoreland Fairgrounds…
Kursholder Patrick King, en kjent horsemanship-trener i Pennsylvania, skulle komme i fire-tiden for å forberede morgendagens kurs med Ray. Jeg hadde avtalt å møte han da for å hjelpe til før kurset. Likevel var det fem timer til, og The Fairgrounds viste seg å ikke være annet enn store stallbygninger for kveg, hest, sau og gris, noen store arenaer med og uten tak, noen bygningsarbeidere som arbeidet med å flytte en jordhaug til en annen, en cross-sykkelbane og en stor parkeringsplass. Det rare var at parkeringsplassen var full av glinsende firehjulstrekkere, men det fantes ikke et menneske å oppdrive på hele stedet, annet enn noen travle bønder som i samarbeid forsøkte å flytte et dusin illsinte sauer fra én bil til en annen.
Tomme tribuner…
Gjengrodd stol… Klarer du å se den enorme edderkoppen som har krøllet seg sammen på høyre del av stolsetet?!?
Tomme stallbygninger, skummelt sted….
Kunst – eller søppel?
Jeg plasserte bagene mine i en av de tomme hesteboksene og gikk rundt for å bli kjent på stedet. Det var ingen mennesker å se, og faren for at det ikke var noe å spise i nærheten gjorde at jeg lettet tenkte på de nystekte rundstykkene jeg hadde fått av den snille damen i resepsjonen på Econo Lodge.
Bilde av hva som kommer til å være hele livet mitt det kommende året….
Da jeg plutselig kjente lukten av mat, var jeg ikke sen med å snike meg inn i bygningen som rommet den liflige duften. Overraskelsen var stor når det plutselig åpnet seg en liten inngang inn til et mørkt lokale med masse mennesker, sittende på rad og rekke, synlig svært opptatte av hva som foregikk fremfor dem. Da øynene begynte å venne seg til overgangen fra det skarpe lyset utenfor, så jeg hva som ble utspilt fremfor meg. Jeg hadde tråkket midt inn i en intens auksjon av gamle victorianske møbler, mens lukten av nystekte, hjemmelagde hamburgere kilte i nesen.
Landsbyauksjon
Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle sitte i en stor sal, på bakerste rad, høre den intense, pipende stemmen til en auksjonarius, som auksjonerte bort dødsbo fra et gammelt Viktoriansk hus, på et utstillingsområde utenfor en liten småby i Pennsylvania, USA, mens jeg ventet på å møte en fyr jeg ike ante hvem var.
Det var en gammel sykkel som gikk for 5 dollar. Det var flaks at jeg ikke hadde penger i lomma, for det rykket kraftig i auksjons-fingrene etter å kaste seg inn i budrunden. Avstandene her på landsbygda er mye verre enn jeg trodde. Det er ikke mulig å gå til noe sted, har man ikke bil er man strandet, rett og slett. Men en sykkel ville kanskje….
“….absolutely gorgeous, folks, do I hear 100 dollars? 100… 100.……50.… Does anybody have 25 dollars? Well, give me 10 maam, beautiful vase. I have10 maam, tank you, sold to number 39, number 39. Now folks, can I have your attention….”
Bakerste rad var nesten tom, bare meg og et eldre ektepar med et stor pappkartong plassert fremfor seg, hvor de stappet alle de merkelige tingene de bød på. Sidene bulte ut, og den gamle mannen forsvant ut av det mørke lokalet for å hente en ny eske. Jeg satt under venstre høyttaler og den pipende, stressende stemmen til auksjonariusen var i ferd med å provosere frem en irriterende hodepine. Auksjonariusen er diger som en flodhest, med tupé og skinnende blank panne.
Det nærmer seg slutten på auksjonen, kun et dusin folk er igjen i teltet. Om en time vil jeg møte Patrick King. Hvordan vil dagen ende? Vil jeg ha et sted å bo de neste dagene? Hvordan får jeg betalt for morgendagens kurs når jeg ikke har kontanter og nærmeste minibank er helt inne i sentrum, en halvtimes kjøretur unna? Har Patrick funnet et sted hvor jeg kan sove? Hvordan vil jeg bli tatt i mot? Vil han være hyggelig? Kan jeg hjelpe med noe før kurset starter? Vil jeg få muligheten til å hilse på Ray Hunt. Kan det hende jeg får noen nye kontakter, nye… venner? Eller kanskje jeg blir henvist til en tom hesteboks og må leve på vann og bagels fra Econo Lodge resten av helgen?
Auksjonen er avsluttet… Én time igjen….
