Tirsdag 30 mai kl. 22.25 lokal tid. Sted: Delta, Colorado, USA. Hvor langt inn i granskauen må man dra for å finne trådløs forbindelse i dette forvridde månelandskapet?!??

Honkey-Tonkey Country Music

Sitter her i mitt eget lille "Bunkhouse." Klokken er 22.25, og jeg burde egentlig vært i seng for lengst, dagen i morgen blir like hard og lang som dagen i dag. Sitter her med en kopp te foran PCen, hører på "KYWD, The Ride, 104,9" Countrykanal nr. 1 i vest-Colorado, som skurrer seg gjennom sang etter sang på den lille alarm-klokken. Det er merkelig, hver gang jeg legger håndleddene ned på Pcen, så skurrer radioen enda mer, selv om radioen står på soverommet… Utøver jeg min egen lille form for magi her i den lille brakka, som egentlig er to camping-vogner sydd sammen med en smal brakk på midten?

"To the world, you may be just another girl. But to me – baby youuuuuuuaaaaare the world…… Dumdaaadadaaadei…."

Hvis man ikke liker Country, så lærer man seg rimelig raskt å like det når det er den eneste kanalen som fungerer godt nok til å kalle lyden som kommer ut av de små høyttalerne for musikk. Country er dessuten det eneste som gjelder her omkring. Ut av høyttalerne i ridehuset brer det seg hele dagen en myk bakgrunn av smektende country-rytmer. Jeg tror jeg kan alle historiene i disse sangene nå. Enten det handler om gamle menn som skal til himmelen, honkey tonkey-jenter som du aldri kan ta honkey tonkeyen ut av, døende soldater, tapt kjærlighet, vakre jenter å lengte etter, rusende biler, størrelsen teller, meg og gjengen og så videre.

"So I’m gonna bring home a døøøsin roses, and pour us a glass of wiiiine, and I’m gonna put on a little music, and tuuuurn down the lights. And I’m gonna wrap my arms arouuund youuu – and rock you all through the niiight. And I’m gonna løøøøøve you, like it’s the last day of my liiiife."

Jeg er nettopp kommet hjem fra en kveld i Delta, nærmeste tettsted. Jeg lånte Carl, sjefen over alle sjefer her omkring, sin lille 88-modell Toyota minibil og humpet av gårde på grovkornede grusveier til jeg traff på hovedveien og fulgte den et kvarters tid. Målet for kvelden var litt stjålen internett-tid på parkeringsplassen til hotellet og en tur på Wallmart – noe som faktisk må være en erkeamerikansk turistattraksjon uansett hvor i landet man befinner seg.

"Dead End"

Egen PC er tungt og klønete, men også veldig befriende å ha med seg på reise, særlig når man er glad i å skrive som meg. Men når man strander ute i Colorado’s ødemark, hvor nærmeste eiendom heter "Dead End" og er voktet av en flokk sinte lamaer, kan man ikke regne med å støte på internett-forbindelse.

Likevel – full av pågangsmot, som jeg i alle fall later som jeg har mer enn nok av – tok jeg allerede første kvelden med meg PCen rundt hele eiendommen for å sjekke forbindelsen. Noen steder viste det seg faktisk å være en veldig svak forbindelse, derfor ble all ledig tid de neste dagene ble brukt til å utforske internett-forbindelsen i omegn. Omegn, skulle snart vise seg å være langt inne i "The Adobes," Adobene, en særegen ødemark i Colorado, laget av runde sandhauger, store som små åstopper, samt dype, tørre elveleier og spredte busker i en ellers fullstendig tørr ødemark.

Selv om jeg klatret på toppen av alle de nærliggende toppene, med vinden som hvert eneste øyeblikk forsøkte å blåse meg overende, skrudde på PCen og myste mot solen i et forsøk på å se hva som sto på skjermen – var forbindelsen aldri bra nok til å komme på nett.

Derfor har jeg ikke annet valg enn å dra til Comfort Inn når jeg skal på nett. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg er den eneste som har funnet ut at dette hotellet har et usikret nettverk, parkeringsplassen om kvelden er ofte okkupert av minst én annen bil med en lysende maskin i førersetet. Mail blir sjekket, bilder oversendes og litt smånytt skrives til familie og venner; "Jeg har det bare BRA – kan noen sende over et dusin melkesjokolader, ordentlig pålegg, grovt brød, mormors kjøttkaker, ordentlig regn og store regndråper, risengrynsgrøt og BRUNOST????"

Lama-kappløp

Jakten på internett-forbindelsen tok en nervepirrende vending i det jeg plutselig veltet ut av et buskas og over en lav port med skiltet "Dead end – Private Property – KEEP OUT!" Det var en latterlig ordre – i en halvtime hadde jeg forsøkt å komme meg ut av denne eiendommen…

Da jeg endelig hadde løst problemet med å finne veien tilbake til Doubletree, dukket et uvanlig problem opp. På grusveien i retning Doubletree hadde noen plassert to lamaer. Midt i veien bodde de, omgitt av et halvhøyt piggtrådgjerde, et jorde overfylt av vann etter "irrigation" – et mekanisk vanningssystem for i det hele tatt å få noe til å gro i området. På andre siden av veien lå en dyp, menneskelagd bekk. Veien fortsatte videre på andre siden av lamainnhegningen og jeg kunne se Doubletree i det fjerne.

Såååå jaaaaa – sniiiiiiiille, søøøøøte laaaaamaer…. Prrroooolig nååå….

Hva?? Er jeg ikke velkommen sa du??? Eh…. er du sur? Sint? Kanskje det er et tegn på tillitt? Kanskje et velkomst-smil?

Jeg kunne selvfølgelig ha valgt å kjempe meg gjennom buskene på andre siden av bekken og håpe på at det var mulig å krysse den et sted lenger fremme. Jeg kunne også ha dratt opp buksene og vasset gjennom våte åkerlapper på andre siden – men siden lamaene ikke så direkte angreps-klare ut der de sto og stirret med toppede ører på en kløne av en piggtrådgjerdeklatrer, tok jeg sjansen og slang sekken over, mens jeg bannet over den velkjente lyden av ny olabukse som nettopp hadde satt seg fast i gjerdet. Den ene lavaen la ørene flatt bakover og tok et skritt frem. Pust dypt, gå rolig, rolig, ikke løp. Rolig, snakk pent, vær høflig. Høflig??!?

Høflige fraser var langt fra hva som kom ut av min munn. Når man trenger seg inn på privat lama-eiendom og ikke vet noe som helst om lamaer. (Kanskje var det alpakkaer?) stopper man ikke for å tenke over hvorfor de kommer settende etter deg, inntrengeren – om det er for å stilne sin nysgjerrighet, eller om det er for å banke opp inntrengeren så det ville bli månelyst. Jeg spurtet alt jeg kunne mot gjerdet på andre siden og krabbet over. Hadde dette gjerdet vært piggtrådgjerdet hadde nok ikke de nye buksene vært særlig brukbare i dag.

Med intens stirring fulgte blikkende til de to lamaene ryggen min idet jeg fortet meg i retning Doubletree – fast bestemt på å ikke hilse på disse naboene en gang til. Jakten på Internett-forbindelsen var å anse som avsluttet og uforrettet. Den vil nok heller ikke bli gjenopptatt med slike naboer.

Doubletree, Grand Mesa i det fjerne, og alle de små Adobetoppene jeg klatret i min jakt på trådløs forbindelse….

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende