Kevin Lucke og Derek Zeimer tilbringer dagene på hesteryggen. Jobben deres er å finne, samle og drive kvegflokk etter kvegflokk mellom enorme paddocker, eller til de små paddockene hvor kalvene skal skilles ut for å brennmerkes, avhornes, kastreres, vaksineres og øremerkes. Cowboyyrket har ikke forandret seg stort i Australia. Like rått, like tøft og like hardt som det har vært de siste hundre årene.
Den eneste forskjellen er motgiften mot slangebitt som de nå bærer i salveskene.
Og en norsk jente som hang på slep fordi hun ville forevige det hele.
Sammen med Kevin, Derek og Glen, Dereks tvillingbror, skulle jeg være med på kvegsamling hos Jim Galletly. Jim eier kvegstasjonen Mt. Alma, som er på flere millioner mål, men likevel liten i forhold til dette landes målestokk.
Det var kvelende varmt allerede når solen kastet sine første stråler på veien fremfor oss, og det var vanskelig å forstå at jeg for tre år siden hadde jobbet i området med å temme og ri inn hester hele dagen, hver dag. Hadde jeg virkelig levd sammen med disse hardbarka, rappkjefta, uhøflige, spydige og irriterende cowboyene? Tydeligvis. Det var vel kun et tegn på at man kan vende seg til det meste – dersom man må.
Startvansker og morsomme hestevalg
Den gamle hestebilen til Kevin sang på siste verset allerede under mitt forrige besøk, og denne gangen var det mer eller mindre flaks som fikk oss frem til kvegstasjonen i tide uten mer enn noen blåmerker og et par skrammer.
Selvfølgelig var ikke sjef Jim klar. Det hadde han aldri vært. Vi måtte selv hente inn hestene som skulle brukes for dagen og fordele oss i mellom. Når det gjaldt hvilken hest jeg skulle ri så var saken ganske klar. Uansett hvor mye jeg forsøkte å overbevise dem om at jeg trengte en trygg, rolig hest siden jeg skulle ta bilder, var alt de husket at jeg hadde temt og ridd inn de halvgamle andalusierne til Jim. Jeg kunne ikke bare ri – jeg kunne få ri den unge hoppa som bare hadde hatt et par rideturer på seg, aldri før samlet kveg, og bukket av Jim så det sang under siste ridetur.
Eller jeg kunne bli hjemme og gå glipp av moroa.
- Ja vel, sa jeg og sukket.
Moroa kunne jeg ikke gå glipp av.
Kvegjakt
Så bar det av gårde, på jakt etter kveg. Vi delte oss opp og red inn i den 1500 mål store paddocken. Alt som var å se var tørre, brune sletter og en og annen rekke med trær som fulgte de uttørkede elveleiene.
Jeg og Kevin fant raskt en flokk vi samlet i nærheten av et vannhull.
Solen pinte oss med de varme strålene og jeg begynte allerede å huske hvor tøft dette arbeidet egentlig var. Ikke ventet det en avkjølt hytte med aircondition og nylaget mat til oss heller, slik det gjør på turistgårdene rundt omkring i landet. Var vi heldig og fikk gjort arbeidet ferdig før midnatt, ventet det kanskje en kald øl.
Jeg og Kevin fant det eneste treet med nok skygge for to og ventet der på de andre. Kvegsamling er langtekkelige greier. Man venter og venter på de andre, som kanskje har problemer med å samle sin del av flokken. Noe så åpenlyst som mobiltelefon fungrer selvsagt ikke ute i outbacken. Helikopter og motorsykler som de bruker på de enorme kvegstasjonene nord i landet fungerer ikke der terrenget er uoversiktlig og steinete, slik som hos Jim. Hesten er det beste arbeidsredskapet de har.
Omsider fikk vi øye på Glen og Jim, som to små prikker i det tørre landskapet.
Ting gikk ikke like raskt som for tre år siden. Nå måtte de hardbarka cowboyene ha seg en hvilepause, før vi gikk tok fatt på neste oppgave; å drive kyrne til en paddock med nok mat og vann, tre timer unna.
Ansfarsfull rytter
De husket ikke bare at jeg kunne ri på unghester, men de husket også at jeg var ganske ansvarfull når det gjaldt kvegdriverjobben min. Så hvem ble satt til å drive på hele flokken? Mase på de små kalvene, skremme oksene, rope til kvigene og passe på at de holdt seg samlet og ikke stoppet for å snu eller forsøke å stikke av?
Mens de andre gjorde – hva egentlig?
Det nytter ikke å komme pipende med en forsiktig smatting heller. Skal flokken flytte på seg må de respektere deg og hesten. De må respektere deg fordi de vet at du får dem til å flytte på seg.
Hva gjør man da? Man får dem til å flytte på seg…
Grønt gress i sikte
Så skjedde det omsider. Gjennom støvskyen som la seg mellom trærne, skimtet jeg grønt gress og frodige gjorder. Vi var fremme. Akkurat når jeg visste jeg ikke ville greid et eneste minutt mer i salen. Solbrent, tørst, sulten, svett, støl og sår. Den unge hoppa jeg hadde ridd var så sliten at hun oppførte seg som en erfaren kveghest. Hun hadde gjort en imponerende jobb.
Hjemtur
- Ser du noe gullfisk her?
- Nei, gjør du?
- Nei.
- Bugger.
Hjemveien ville ta mange timer, og jeg ante ikke hvordan jeg ville greie å holde meg i salen. Jeg lot den lille hoppa ta ansvaret for å bringe oss trygt hjem, mens jeg satt som en vaskeekte cowgirl og nikket med hodet i takt med hestebeina. Hvis det fantes én ting i hele verden jeg ønsket meg, så var det å få ligge på bakken, utstrakt og med et stort glass vann. Lykke. Det hadde vært lykke.
Sakte gikk solen ned og forsvant bak Mt. Redshirt. hvor Patrick sin eiendom lå og jeg visste at det løp hundrevis av ville Brumbies i skogene. Villhester som ingen egentlig skulle vite om. Men jeg hadde sett dem. For tre år siden hadde jeg sett dem mens jeg var med Jim for å brennmerke kveg for Patrick. Da hadde de fanget noen av dem. De var så ville at gjerder ikke holdt dem på plass. De sto i kveginnhegningen med tykke tømmerstokker som gjerder. Men så fikk de panikk og greide å komme seg gjennom.
Det ble helt mørkt. Stjernene dekket hele himmelen som et kunstnerisk maleri og gresshoppene spilte høylytt i det tørre gresset. Vi tok en snarvei langs kraftlinjene som delte eiendommen. Sakte nærmet vi oss stallene.
Siste bakke
Jeg kunne formelig lukte middagsrester og en kald øl når den gamle hestebilen til Kevin bestemte seg for å ta kvelden opp den aller siste bakken. Det var knappe fem kilometer igjen til vi var hjemme, men den ga opp.
Lommelykta virket ikke, og Kevin bannet høyt der han sto med hodet bøyd over oljete motordeler han ikke kunne se.
Jeg sto og flirte for meg selv. Alt var som det pleide. En slange ålte seg over veien og det svake månelyset ga gjenskinn i det blanke skinnet.
Derek kom bort til meg.
- Går det bra? Spurte han.
- Kunne ikke vært bedre, svarte jeg.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
